Dømt til døden for blasfemi

Opptøyer og protester har fulgt i kjølvannet av den siste blasfemi-dommen i Pakistan. Her ble katolikken Ayub Masih dømt til døden for blasfemi, dvs. krenkelse av Profeten eller Koranen.

En dramatisk melding kunne fortelle at den 62 år gamle biskopen John Joseph skjøt seg selv i protest mot dommen. En dom som nå er anket til høyesterett. Flere hundre kristne ble nylig arrestert av pakistansk politi da de deltok i en sørgemarsj til minne om avdøde John Joseph. Marsjen ble oppfattet som en demonstrasjon mot blasfemiparagrafen. # Dette er en av mange hendelser som forteller om økende forfølgelse av kristne og andre religiøse minoritetsgrupper i Pakistan. Et land med nær 130 mill. innbyggere - hvorav hovedtyngden er muslimer. For noen år tilbake vakte det internasjonal forferdelse da en 12 år gammel kristen gutt ble dømt til døden av en pakistansk domstol for å ha skrevet et negativt utsagn om Profeten. Det viste seg at gutten var analfabet og blasfemianklagen falsk.

For vel ett år siden ble 1500 hjem og flere kirker rasert og brent ned i en kristen landsby i Punjab. Det var en mobb på 30000 islamske ekstremister som gikk berserk. Denne ugjerningen ble beskrevet av The Times som en av de verste enkelthendelser med forfølgelse av kristne siden Pakistan fikk sin uavhengighet i 1947. Folk skrev på veggene: Er det en forbrytelse å være en kristen i Pakistan? Og svaret lød: Ja! Neste spørsmål: Har vi beskyttelse i Pakistan? Og svaret var: Nei!

Pakistan er bare ett av flere land i verden hvor en streng håndheving av islamsk lov - sharia - medfører forfølgelse og livsfare for kristne grupper. Og hvor det å konvertere fra islam til kristendommen eller en annen religion blir ansett for å være den verste form for blasfemi. Pakistan har for øvrig vært en sterk støttespiller for den superfundamentalistiske Taliban-geriljaen i Afghanistan.

Det er flere grunner til å se nærmere på situasjonen i Pakistan: 1) Det er et viktig samarbeidsland for norsk bistand. 2) Den største gruppen innvandrere i Norge er pakistanere. De kom i 1970-årene da de utgjorde en viktig arbeidskraftreserve, og vi har nå pakistanere i annen og tredje generasjon i Norge. 3) Valgsystemet i Pakistan har fått en spesiell utforming som bidrar til en politikk preget av religiøs apar- theid.

Den internasjonale økumeniske organisasjonen Christian Solidarity Worldwide har i gang en underskriftskampanje rettet mot pakistanske myndigheter. Her krever man avskaffelse av blasfemiloven og endring av valglovene, slik at de blir i samsvar med artikkel 25 i Pakistans grunnlov: «Alle borgere er like for loven og har rett til samme beskyttelse av loven.»

Historisk sett blir religionsfrihet betraktet som en hjørnestein for alle menneskerettigheter. Denne frihet er nedfelt i arikkel 18 i FNs menneskerettighetserklæring som i år markerer sitt 50-årsjubileum.

Prinsippet om retten til tanke-, samvittighet- og religionsfrihet kommer også til uttrykk i konvensjonen av 1966 om sivile og politiske rettigheter. Her blir det også klart slått fast en rett til å endre religion eller tro og frihet til å utøve denne, alene eller sammen med andre, offentlig eller privat.

Denne forståelse av en grunnleggende frihet og menneskerett står i skarp kontrast til det som skjer i Pakistan. Lederen for Christian Solidarity, Stuart Windsor, som besøkte Oslo tidligere i vår, sa det sterkt: «Ingen som blir anklaget for blasfemi i Pakistan kan forbli i landet og leve åpent der, det vil være for farlig.» Noen går i skjul, andre har flyktet eller har fått hjelp til å flytte til vestlige land. En dommer som løslot en gruppe kristne etter blasfemianklager i fjor, ble selv skutt ned og drept på sitt kontor i Lahore.

Det er viktig å huske at da Pakistan ble dannet for 50 år siden som et hjemland for muslimer, hadde grunnleggerne en visjon om en sekulær stat hvor alle dens borgere ville være likeverdige, uansett tro, kaste eller opprinnelse. Imidlertid har islamsk fundamentalisme siden uavhengigheten i 1947 vokst til en mektig bevegelse, der ingen som er i opposisjon til denne kan føle seg trygge.

Skiftende regjeringer i Pakistan har alliert seg med de fundamentalistiske grupper for å få politisk støtte og har i prosessen styrket dem betydelig. I dag er slike grupper vel organisert, økonomisk sterke og godt bevæpnet.

General Zia-ul-Haq som i 1977 kastet den demokratisk valgte regjering og henrettet statsminister Ali Butto, banet veien for ekstremistene. Som en takk for deres støtte, og under press, introduserte han en rekke lover som innebærer en sterk diskriminering av religiøse minoriteter og kvinner. Blant disse lover er blasfemiloven og det atskilte valgsystemet.

I paragraf 259 i den pakistanske straffeloven, finner vi blasfemiparagrafen. Den slår fast at krenkende utsagn eller handlinger rettet mot Muhammed eller Koranen straffes med døden eller livsvarig fengsel. Vitneutsagn fra fire muslimske menn er alt som trengs for å få en person dømt.

At denne loven eksisterer, synes å sanksjonere vedvarende forfølgelse av religiøse minoritetsgrupper i Pakistan. Mindre uoversstemmelser fører ofte til falske blasfemianklager. Noen kristne er blitt tvunget til å konvertere til islam av frykt for sitt liv. Det motsatte, å gå over til kristen tro eller en annen religion, såkalt apostasi, er den mest alvorlige kriminelle handling, og der er ingen straffeforfølgelse av en muslim som dreper en person som har forlatt islam. Flere kristne som er blitt arrestert, anklaget for blasfemi, er blitt drept i fengsel.

En fredelig marsj i 1994 med deltagelse av flere tusen som krevde blasfemiloven opphevet, har ikke påvirket den pakistanske regjering. Stadig nye dommer for blasfemi blir avsagt.

De siste fem valgene i Pakistan (1985, 1988, 1990, 1993 og 1997) har alle blitt holdt under det atskilte valgsystemet. Under dette systemet blir man delt inn i religiøse grupper. Muslimer kan bare stemme på muslimske kandidater, kristne på kristne, hinduer på hindu-kandidater etc. Minoritetsreligionene er garantert et visst antall plasser i parlamentet i forhold til deres antatte oppslutnig. Men representasjonen avspeiler ikke styrkeforholdet, fordi man ikke har noen oppdatert folketelling.

Dette har ført til en form for religiøs apartheid i det politiske system der ingen politikere står ansvarlig for hva som skjer med mennesker av en annen tro enn deres egen. Legitime sosiale behov hos religiøse minoriteter blir oversett og deres menneskerettigheter krenket uten at sentrale politikere bryr seg. Kristne landsbyer blir diskriminert når det gjelder utviklingsprosjekter.

Forbrytelser mot kristne kvinner øker stadig. Mange blir kidnappet og voldtatt, tvunget til å gå over til islam ved en kort seremoni, og tvunget til å gifte seg med voldtektsmannen. Deretter blir hun skilt fra ham igjen og solgt videre til prostitusjon. Selv unge, ugifte kristne jenter opplever slike krenkelser fra sine arbeidsgivere.

To spesielle lover omhandler mord og viser en tydelig gradering av menneskeverdet. For å unngå dødsstraff kan man betale en erstatningssum i kompensasjon. Summen er høyest hvis offeret er en mannlig muslim, men synker gradvis alt ettersom offeret er en muslimsk kvinne, en kristen mann eller en kristen kvinne. Erstatningssummen som morderen må ut med for å ha drept en kristen kvinner er lavest, bare en åttendedel av den som gjelder en muslimsk mann.

I midten av august vil det bli arrangert en internasjonal religionsfrihetskonferanse i Oslo med omkring 100 utenlandske gjester. Arrangører er Mellomkirkelig råd for Den norske kirke og Samarbeidsrådet for Tros- og Livssynsspørsmål, og konferansen er støttet av Utenriksdepartementet. Her vil situasjonen for religiøst forfulgte i en rekke land bli belyst, og man kan vente utfordringer både til regjeringer og kirkesamfunn. Det vil også være betimelig å stille spørsmålet om religiøst forfulgte har rettssikkerhet når de kommer til våre vestlige land. Også norske innvandringsmyndigheter har ved flere anledninger sådd tvil om troverdigheten og motivene til personer som ønsker å sannsynliggjøre at de er religiøst forfulgte.