Dømt til udødelighet

Et skip med mørke seil og et noe besynderlig mannskap trekker kinopublikum i rekordmengder inn fra sommervarmen. I en ny skikkelse herjer det beryktede skip Den flyvende hollender igjen i vår kulturelle horisont, denne gangen i Disney-filmen «Pirates of the Caribbean: Dead Man,s Chest» med Johnny Depp i hovedrollen.

BERETNINGEN OM skipet som er dømt til evig å fare over de syv hav fikk sin mer kjente form gjennom 1800-tallets scenekunst og litteratur, ikke minst Richard Wagners opera «Der fliegende Holländer» fra 1841. Senere observasjoner av skipet stemte også noenlunde overens med de litterære fremstillingene, som da mannskapet på det britiske marineskipet HMS Baccante, deriblant den senere kong George 5, mente at de hadde møtt det beryktede fartøyet ved Kapp det Gode Håp i 1881. Forestillingene som ligger til grunn for troen på dette skipet, er derimot betydelig eldre. Det fordømte fartøyet fremstilles ofte som et rent spøkelsesskip bemannet med avdøde sjeler. Andre ganger derimot, som i sommerens storfilm, er mannskapet slett ikke dødt. Tvert imot. Det er nettopp dét som er deres forbannelse. De kan ikke dø. De ulykkelige sjøfolkene er i stedet dømt til fysisk udødelighet, til en evig miserabel tilværelse.

SIDEN EN AV DE få tingene alle mennesker har til felles er det at livet en gang tar slutt, sees vanligvis udødelighet på som et absolutt gode. Hele den kristne religionen baserer seg for eksempel på løftet om at alle «rettroende» skal få fysisk udødelighet når Jesus kommer tilbake og de døde står opp igjen fra sine graver. Tilsvarende forestillinger finnes innen islam. Også i eldre babylonske, greske og jødiske beretninger fremstår fysisk udødelighet som den absolutt beste skjebnen, selv om det i disse sammenhengene bare var forbeholdt noen ytterst få. Udødelighet som straff er likevel en forestilling som er nesten like gammel som troen på udødelighet som belønning. Allerede i den 2.700 år gamle «Odysseen» finner vi beretningene om harpiene, skrekkelige monstre som førte med seg uheldige ofre til ørkesløse steder langt vekk der de ble plaget i evig tid. Odyssevs, familie er for eksempel overbevist om at Odyssevs selv er blitt tatt av harpiene og ønske derfor at han heller var død. De uheldige døtrene til Pandareus ble også feid vekk og måtte til evig tid slave for noen fryktinngytende gudinner. Phineus, en annen skikkelse som også ble fraktet bort av harpiene, ble stadig servert de mest fantastiske festmåltider som han utsultet likevel ikke fikk lov å røre. Dø kunne han heller ikke, selv om det bare var huden som holdt bena sammen på ham. Når Phineus til slutt ble reddet fra sin egen marerittaktige udødelighet, er døden det eneste han ønsker seg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

KRISTENDOMMEN, SOM lover sine tilhengere fysisk udødelighet som belønning, har også truet med fysisk udødelighet som straff for alle de som ikke er kristne nok. Vi kjenner alle forestillingene om hvordan døde sjeler belønnes eller plages i henholdsvis himmel og helvete, men dette er og blir bare en midlertidig forordning. Når dommedag til slutt inntreffer, mener mange kristne at alle vil gjenoppstå med både kropp og sjel. De som straffes i denne omgang blir likevel ikke drept, men forblir like udødelige som de mer heldige individene. Forskjellen er at alle ukristelige skal plages til evig tid med ild og kjøttspisende mark. Innenfor den kristne kultursfæren er det også mange forestillinger om mennesker som allerede i dag, lenge før den egentlige oppstandelsen, på en eller annen måte er blitt udødelige. Her finner vi vandøde, vampyrer og zombier. Det er i denne kategorien vi også finner mannskapet på Den flyvende hollender. Som det også klart indikeres i «Pirates of the Caribbean», er denne formen for udødelighet lite å trakte etter.

VAMPYRER, ZOMBIER OG gjenoppståtte mumier fremstår sjelden som spesielt heldige skikkelser i vår kultur, selv om de da har oppnådd den ellers så ettertraktede udødeligheten. Grunnen til dette er først og fremst å finne i kristendommen. Fra et kristent perspektiv er hovedproblemet med disse forskjellige udødelige individene godt kjent fra horror-sjangeren, at de rett og slett har blitt udødelige litt for tidlig . Selv om vi alle skal gjøre det vi kan for å kunne bli belønnet med fysisk udødelighet på dommens dag, er det ikke på noen måter meningen at dette skal skje før denne siste dagen i historien. Inntil Jesus kommer tilbake, skal vi leve våre liv og dø vår død uten å sette oss opp mot den gudegitte naturlige orden. Mennesker som blir udødelige før den endelige oppstandelsen har følgelig lite med det guddommelige å gjøre, hvis man skal holde seg innenfor et kristent verdensbilde. Dette er skikkelser som har med den helt andre leiren å gjøre. Mer eller mindre i ledtog med djevelen, er disse skikkelsene også best å holde på trygg avstand. Ofte er bare møtet med disse udødelige figurene ensbetydende med den visse død. Vel så ofte risikerer man å bli som dem, evig udødelig og evig fortapt. Vampyrens evige jakt på ofre som igjen ender opp som nye vampyrer, er nok det mest kjente eksempelet. Den miserable udødelighetens overføringseffekt er også tema i «Pirates of the Caribbean». Kapteinen på det fordømte skipet er stadig på utkikk etter nye rekrutter, som er villig til å ofre muligheten kristen frelse for udødelighet på de syv hav. Aberet er selvfølgelig at man ikke kan ombestemme seg. Noensinne. Har man først tatt hyre på et skip som Den flyvende hollender, kan man aldri gå videre igjen og er like evig fordømt som resten av mannskapet.

SOM VÅRE HELTER fra forrige film om piratene i Karibia så smertelig får erfare, er mannskapet langt fra noen hvileløse og kroppsløse sjeler. Dette er formidable slåsskjemper av kjøtt og ben. Kroppene har likevel tatt synlig merke av det lange oppholdet på havet. De er ikke lenger fullt menneskelige, de er både delvis forråtnet og har delvis fått erstattet kroppsdeler med tentakler, tang og annet som hører havet til.At mannskapet på det beryktede skipet har tatt slik direkte preg av sitt havsmiljø er et påfunn av skaperne av Pirates in the Caribbean. At de som er dømt til udødelighet ikke lenger fremstår som helt menneskelige er likevel typisk. Selv om disse skikkelsene ikke alltid har vært like oppsiktsvekkende annerledes som det de gjerne fremstilles i populærkulturens horror-sjanger, har det alltid vært forskjellige sikre tegn som skiller disse udødelige fra vanlige mennesker. Det halvveis umenneskeliggjorte mannskapet i sommerens film kan også knyttes til hvordan de gamle grekerne mente at en rekke mennesker var blitt forvandlet til mindre guder i havet. Disse fikk også gjerne finner og andre havaktige attributter i prosessen. Når de kristne kom på banen, så man ikke lenger med glede og beundring på disse udødeliggjorte menneskene som svømte rundt om i havene. At mange av dem i sin udødeliggjøring hadde fått halvveis dyrisk skikkelse, ble følgelig sett på som bevis på at her var det demoniske krefter med i bildet.I siste instans burde vi kanskje legge til side alle kristne forestillinger om hva som er bra og dårlige former for udødelighet, når vi går inn i kinomørket for å la oss underholde av det nye eposet om de karibiske piratene. Selv om de ikke lenger er helt som oss og ikke slipper unna fartøyet sitt, kommer vi ikke fra det at mannskapet på Den flyvende hollender er og blir udødelige og kan farte rundt til evig tid. Det finnes verre skjebner.