Don DeLillos mørke verden

Don DeLillos romaner er det stoffet Nobelprisen er lagd av: mørke, obskure, briljante og kritiske fortellinger fra en moderne, amerikansk virkelighet.

Men hvis DeLillo (66) skal få Nobelprisen, bør han få den før Svenska Akademien forstår at han er i ferd med å bli populær. Det har han ikke alltid vært, Bronx-forfatteren som siden debuten med «Americana» i 1971 har skrevet om det han kaller «ensomme, skuffede mennesker som lever i utkanten av samfunnet og noen ganger griper til vold».

Gjennom et dusin romaner på 30 år har DeLillo stått fast ved sitt litterære prosjekt og forbløffet sine lesere med intense historier formulert i et glassklart og diamanthardt språk - til sammen en visjon av Amerika som gjennomtrenger drømmen og bretter til side en flik av marerittet.

DeLillo var en utpreget «forfatternes forfatter» inntil han i 1988 dukket opp med «Libra», en roman bygd på skjebnen til Lee Harvey Oswald. For DeLillo er drapet på John F. Kennedy selve vendepunktet i amerikansk historie, «den begivenheten som gjorde at vi mistet følelsen av sammenheng vi amerikanere har hatt,» som han uttrykker det.

Konspirasjonsteorier

Plutselig ble tilværelsen fylt av flere spørsmål enn svar. Et av svarene har vært en endeløs serie av konspirasjonsteorier. For DeLillo blir disse teoriene skapt for at folk skal føle seg bedre. For at sammenhengen skal gjenopprettes. Men han tror ikke nødvendigvis på dem, og han kaller Oliver Stones Kennedy-film for «et Disneyland for paranoikere».

Etter en oppvekst uten bøker, men med endeløse dager fylt med lek blant gutta i gata, ikke minst ballspill av alle slag, begynte Don DeLillo å jobbe i reklamebransjen. Nærmest til sin egen overraskelse sluttet han som 30-åring i jobben for å bli forfatter. Den første romanen tok fire år å skrive, og handler om en vellykket TV-sjef som møter marerittet når han legger ut på veien for å fange inn den amerikanske kulturen i TV-kameraet.

Deretter fulgte bøker om alt fra rugbyspillere til rockstjerner, fra matematikkgenier til rockstjerner, fra terrorister til eksotiske turister, fra forskere i «Hitler-studier» til CIA-agenter og mafiafolk på jakt etter en pornofilm som angivelig ble tatt opp i Hitlers bunker.

«Jeg skriver for å finne ut hvor mye jeg vet,» har DeLillo uttalt, og forklarer at han ikke klarer å tenke uten å skrive ned setninger på sin gammeldagse skrivemaskin.

Han er en ironisk og kunnskapshungrig dikter i slekt med romankunstnere som Joseph Heller, Kurt Vonnegut Jr., Robert Stone, John Barth, William Gaddis eller den største av dem alle, Thomas Pynchon.

Faktafrik

Sine litterære aha-opplevelser fikk han da han leste Joyce, Faulkner og Hemingway, men er vel så inspirert av filmmakere som Antonioni, Bergman og Godard, abstrakt maleri eller jazzmusikere som Miles Davis og Charlie Mingus. Han er en faktafrik som graver seg intenst ned i de temaene han behandler, men bruker også mye tid til å lytte og observere «alt det storslåtte, forbløffende og farlige» som er dagliglivet i New York.

DeLillo slo for alvor igjennom med romanen «Underground», hans største og mest ambisiøse hittil. Han mener at forfattere bør være kritiske. Og farlige. Som terrorister. Forfattere bør egentlig være forfulgt og jaget, mener han, for å kunne bryte inn i monotonien og den sløvende gjentakelsen som preger dagens verden.

«Dikteren er drevet av overbevisningen om at visse sannheter sitter langt inne og at livet er fullt av mystikk,» sier DeLillo, som skriver nettopp for avdekke en flik av denne tilsynelatende ugjennomtrengelige virkeligheten. Som han uttrykker det: «Ved slutten av hver setning venter en sannhet, og forfatteren lærer den å kjenne når han omsider når fram... Det er språket i bøkene mine som har skapt meg som menneske. Det er en moralsk styrke i en setning når den blir slik den skal være. De uttrykker forfatterens vilje til å leve.»

UNDERVERDEN: Don DeLillo skriver om mørke i en moderne verden. Men populær har han ikke alltid vært.