Don Juan Dracula

Gledesspredere.

CD: Ingen skal ta fra Don Juan Dracula at de til tross for sitt faste hvite antrekk er et fargerikt og skamløst fengende lite orkester. På debutalbumet - med et kalkulert forvirrende «II»-suffiks - har deres synthrock fått ekstra trykk på første stavelse, uten at det gjør kvartetten mindre fengende.

Det er noe opplagt og selvfølgelig over DJDs mest medrivende melodier, de liksom bare spretter bortover uten øyne for omverdenen, som haren i videoen «Take Me Home», forbi alt og alle. Dette er det Don Juan Dracula som det går an å bli glad i - superenkel, skamløs 80-tallsnostalgisk popmusikk av OMD- og Human League-typen. Mindre sjarmerende er bandet når de prøver å være litt mer kantete og vanskelige, litt strengere i synthføringen. Kanskje er dette drevet fram av produsent Alex Møklebust, eller det er resultat av litt for arty ambisjoner. Don Juan Dracula er gledesspredende i sin mest harmløse form, men slitsomt insisterende når de skal tydeliggjøre det som ellers framstår som en naturlig, tilbakelent smartness .