Don Juan på gjengrodde stier

Bittersøt og typisk Jarmusch-underfundig historie om mann i midtlivskrise.

FILM: Jim Jarmusch\'s tiende langfilm ble både belønnet med en Grand Prix på Cannes-festivalen i år og berømmet av amerikanske kritikere for å være mainstream. Dessuten morsom.Det siste er utvilsomt riktig, «Broken Flowers» er ikke bare forsynt med Jarmusch\'s sedvanlige lakoniske humor. Den har også Bill Murray i hovedrollen, tragikomedienes mester, den alvorlige humoristen som tilsynelatende er ufrivillig morsom bare ved å stirre rådvill inn i et kamera.Men er filmen mainstream? Rollelista gjør at den utvilsomt vil ha appell til det brede publikum. I tillegg til Murray teller den navn som Sharon Stone, Jessica Lange, Tilda Swinton, Julie Delpy og Frances Conroy. Og historien er spennende nok.Murray spiller en Don Juan i midtlivskrise. Han lyder navnet Don Johnston og vi introduseres for ham idet hans unge kjærste (Julie Delpy) er i ferd med å flytte fra ham fordi han ikke vil inngå i noe mer forpliktende forhold. Omtrent samtidig dumper en rosa konvolutt inn brevsprekken. Brevet er anonymt, fra en kvinne han har hatt et forhold til for 20 år siden. Hun skriver at deres felles sønn, 19 år gammel og totalt ukjent for Don, har reist hjemmefra for å finne sin far.Tilskyndet av en geskjeftig venn og nabo (Jeffrey Wright) lager Don en liste over elskerinner fra den aktuelle perioden og reiser USA rundt på damebesøk med en patetisk bukett lyserøde roser til de potensielle barnemødrene.Intrigen er med andre ord mainstream og komikken er ivaretatt ved pussige detaljer rundt gamlekjærestenes nye liv. En er dyrepsykolog, en er eneboer, en selger prefabrikkerte hus og en er profesjonell organisator av folks rot -   en slags Hilde Hummelvoll i glossy-amerikansk utgave. Ingen av dem avslører seg som guttens mor, og Don spør ikke direkte.Filmen er likevel en klassisk Jarmusch-variant idet den handler om å reise. Don Johnston reiser tilbake i tid, drevet av den samme udefinerbare søken etter mening og sammenheng som alle andre Jarmusch-skikkelser. På mange måter er han bare en eldre utgave av den typiske Jarmusch-helten.Jim Jarmusch er kjent for å bygge filmene rundt sine skuespillere, og det er aldri tvil om at dette er Bill Murrays film. Her er han en slags resignert forlengelse av den skikkelsen han gestaltet i «Lost in Translation». Rørende trist, som skapt for en Jim Jarmusch-film som ikke akkurat har en mainstream-slutt.