RETROFUTURIST: På sitt beste viser Hans-Peter Lindstrøm oss at nedstøvet maskinmusikk kan vekke enorm ekstase, skriver vår anmelder. Foto: Lin Stenrud.
RETROFUTURIST: På sitt beste viser Hans-Peter Lindstrøm oss at nedstøvet maskinmusikk kan vekke enorm ekstase, skriver vår anmelder. Foto: Lin Stenrud.Vis mer

Anmeldelse: Lindstrøm – «It's Alright Between Us As It Is»

«Don Oslodisko» viser seg fra sin beste side, men tar noen plagsomme snarveier

Sikter mot stjernene.

ALBUM: «Jeg har hørt lyden av fremtiden!» erklærte Brian Eno etter å ha lyttet til Donna Summers «I Feel Love» sommeren ‘77.

It's Alright Between Us As It Is

Lindstrøm

4 1 6
Plateselskap:

Smalltown Supersound

«I hjertet av «It’s Alright Between Us As It Is» befinner Lindstrøms sterkeste fullengder til dags dato seg: et album som forener hans pop- og progimpulser.»
Se alle anmeldelser

Eno hadde, som den visjonæren han er, naturligvis rett. Klubbmusikken var født: Både new wave, house og techno fulgte i fotsporene til den Giorgio Moroder-produserte diskoklassikerens hypnotiske arpeggiosynther.

Det mest påfallende ved både Todd Terje og Lindstrøm – som sammen med Prins Thomas utgjør den såkalte oslodiskoens hellige treenighet – er at de lengter tilbake til dette spesifikke punktet i musikkhistorien. Selv om melodiene strekker seg etter stjernene, er lydbildet unektelig retro.

Man kan jo godt forstå hvorfor. På sitt beste, som fjorårets briljante «Closing Shot», viser Hans-Peter Lindstrøm oss at nedstøvet maskinmusikk kan vekke langt større ekstase enn mye av det som i dag forbindes med elektronisk dansemusikk.

«Shinin», hovedsingelen fra «It’s Alright Between Us As It Is», viser imidlertid at avstanden mellom eurodisco og EDM er kortere enn først antatt. Det skyldes vokalist Grace Hall, som også bidro på «Home Tonight» (2015). Da befant hun seg i skyggen av Lindstrøms poptrolldom. Nå er rollene byttet om. Jeg hater hennes affekterte, intetsigende måte å synge på. Svenske Frida Sundemo – som gjester på «But Isn’t It» – er mindre irriterende, men får også den skjeggete siddisens produksjoner til å fremstå mye mer alminnelige enn de egentlig er.

Det er besynderlige samarbeid av Lindstrøm, som tross alt strålte sammen med karismatiske Christabelle på «Real Life Is Cool» (2009). Gravferdsdiskoen «Bungl (Like A Ghost)» – som sammen med «Tensions» er skivas sterkeste øyeblikk – er til gjengjeld enormt overskuddspreget, hvor Jenny Hval og Lindstrøm påkaller det mest eksentriske og uimotståelige i hverandre.

I hjertet av «It’s Alright Between Us As It Is» befinner altså Lindstrøms sterkeste fullengder til dags dato seg: et album som forener hans pop- og progimpulser, en romreise som – i motsetning til debuten «Where You Go I Go Too» (2008) – ikke risikerer å bli kjedsommelig. Hadde den bare unngått å ta noen direkte dølle snarveier.