Don Quijote rir igjen

Med sin oversettelse av «Don Quijote» har Arne Worren gjort Cervantes' udødelige verk tilgjengelig for en ny generasjon norske lesere.

En gang Philip III av Spania reiste rundt i sitt rike, kom han forbi en mann som satt i grøftekanten og skrattlo med et bokbind i hendene. «Enten er han gal,» sa kongen, «eller så leser han 'Don Quijote'.»

Også vi har lest og ledd. I fire hundre år har «don Quijote», ridderen av den bedrøvelige skikkelse, reist ut med Rocinante til edel strid mot vindmøller og fåreflokker, alltid med den trofaste væpner Sancho Panza ved sin side.

Fjern forgjenger

Cervantes' store roman kom første gang på norsk i 1916 med Nils Kjærs og Magnus Grønvolds klassiske oversettelse. Nå kommer Arne Worren, professor emeritus i romansk litteratur, med den fullstendige teksten etter tre arbeidsomme år og 800 tettskrevne boksider i samvær med den skarpsindige lavadelsmann don Quijote av la Mancha.

«Dette land er Norge...»

Cervantes' mangslungne diktning fører også til et tåkefylt og islagt Ultima Thule.

- Hvor er jeg? spør den villfarne.

- I Norge.

Replikkene veksles i «Persiles og Sigismundas besværlige reise», i dag et nesten ukjent og ulest prosaepos med eventyrlige beretninger om farefulle reiser over hav og land gjennom det kalde, barbariske nord til Sydens sol og sivilisasjon - det pavelige Roma.

Cervantes tar opp tema fra den greske dikteren Heliodoroes som ble gjenoppdaget på 1500-tallet. Han har trolig også lest biskop Olaus Magnus' kjente historieverk fra 1555 om folkene i Norden, men datidas kartverk og geografiske kunnskaper hadde begrensninger.

Storm og forlis driver de reisende til ei forblåst og kald øy i nord. En spansktalende ulv dukker opp av isødet, det er selve varulven. De skipbrudne ser en flokk skiløpere anført av den polske kongen. Nettene her oppe varer i seks måneder.

«Dette land er Norge,» forklarer dikteren av «Don Quijote».

- Hadde du noen gang følelsen av å sitte i skyggen av den store stilisten Nils Kjær?

- Kjærs og Grønvolds oversettelse er god, men litt fjern. Vi må huske at «Don Quijote» ble skrevet midt i det katolske dagliglivet på 1500-tallet. Vi som lever i det protestantiske, postmoderne Norge har et helt annet referansesystem. Ordene endrer valør med åra, derfor er det nødvendig med nye oversettelser.

Avsnitt ble fjernet

Worren legger ikke skjul på at den gamle oversettelsen inneholder misforståelser og utelatelser; enkelte steder ble hele avsnitt strøket. Nå er alt kommet med.

- I forordet til Nils Kjær-oversettelsen skriver Leif Sletsjøe at norsk er et fattig språk?

- Høytidsspråket, som «Don Quijote» er så oppfylt av, visner fort. For å gjenskape noe av den gamle klangen - for å finne et brukbart, arkaisk vokabular - søkte jeg i svenske og danske gravtaler fra 1800-tallet. Jeg kunne for eksempel ikke la Don Quijotes husholderske si «Gud hjelpe meg», så jeg valgte utsagnet «Gud seg forbarme», for å skape inntrykk av avstand. På samme måte lar jeg væpneren Sancho Panza tiltale ridderen don Quijote med «Deres nåde» for å markere makt. Sancho Panza er en underordnet, og tiltaleformen «herr» ville virke ironisk.

I forhold til sine forgjengere i faget har Worren hatt tilgang til bedre ordbøker og ny forskning. En verdifull spansk kilde er «Don Quijote»-utgaven med kommentarer på 16 bind fra minneåret 1916.

Han har også hatt stor hjelp av sin venn Alberto Blecua, spesialist på spansk språk fra 1500- og 1600-tallet.

- Vi kunne møtes på en bar, og sende setninger over disken: Hva betyr dette, hvor langt kan jeg strekke et uttrykk som mojsn ? (I vanlig spansk språkbruk avstandsmerke, milepæl ). Jo, sa min venn Blecua, ordet kan i eldre språkbruk bety vinskjønner .

Oversetterens strid med ordene får oss ærbødige lesere til å minnes ridderens tapre trefning «med noen skinnsekker med rødvin» i kapittel 36, idet Worren nevner en scene der Sancho drikker av sin vinsekk og utbryter:

hideputa! («horesønn, horunge») - underforstått din luring, for en god vin, du får meg til å drikke mer! Så sier Sancho: «Hvor katolsk den er.»

Arne Worren: - Ordet katolsk i betydningen herlig vil vi ikke forstå i dag, katolsk lyder i våre lutherske ører litt suspekt, så jeg oversatte med «for en god og kristelig vin», kanskje med et lite sideblikk til Bondevik!

- Bare en gang har jeg stjålet et enkelt uttrykk, bekjenner Worren: Ordet herido oversettes gjerne med såret i sammenhengen «jeg følte meg såret». En dansk utgave brukte begrepet «jeg tok meg nær av det». Det var det riktige. Jeg stjal det. Jeg har hatt dårlig samvittighet siden!

På sporet

Arne Worren er ikke bare bøkenes mann. Han har reist i don Quijotes fotspor og sett landsbyene der Dulcinea fra Toboso kunne ha levd, den fattige tjenestepiken som i den edle ridderens forvirrede tilstand framstår som hjertensdame og prinsesse av minneverdig skjønnhet. Han har gjestet vertshus som vokste til borger og slott. Og kanskje har han på vei til Sevilla møtt to damer, «av dem som er lette på tråden», damer som i ridderens øyne blir høyvelbårne jomfruer.

- Tror Worren at Cervantes ville ha vært en levende dikter i dag uten «Don Quijote»?

- Mange mener nei, men jeg har levd så lenge med Cervantes at jeg er interessert i alt han skrev!

En fot i stigbøylen

Og Miguel de Cervantes Saavedra skrev mye. Han debuterte med hyrderomanen «La Galatea» i 1585, og fullførte med åra både dikt, fortellinger, skuespill og det vi i dag kaller romaner, men lite ble utgitt før gjennombruddet med «Don Quijote» i 1605. Ti år etter, «allerede med foten i stigbøylen», kom andre og siste del av mesterverket. Cervantes dør i 1616, samme år som Shakespeare.

Hvordan så han ut? Portrettene vi ser i dag, kan spores tilbake til dikterens beskrivelse av seg selv på eldre dager:

«Den som De ser her, med ørneansikt, brunt hår, glatt og fri panne, glade øyne og krum men velformet nese, sølvgrått skjegg som var gullgult for bare tjue år siden, stor mustasje og liten munn...- det er forfatteren til 'Galatea' og 'Don Quijote de la Mancha'.»

Et kontrafei som minner mye om vår egen forestilling av don Quijote, formet gjennom århundrene av store navn i kunsthistorien.

Soldat og vagabond

Hans liv ble dramatisk. Han var soldat og vagabond, ødela venstre hånd i sjø-slaget mot tyrkerne ved Lepanto i 1571, ble kapret av pirater og solgt som slave i Alger. Han giftet seg med en 19 år yngre kvinne, fikk barn med en annen - og forlot dem alle. Han arbeidet som proviantoppkjøper for den uovervinnelige armada, og ble tre ganger kastet i gjeldsfengsel.

Og så skrev han altså - mot slutten av sitt liv - beretningen om den skarpsindige lavadelsmannen fra la Mancha, hvis hjerne var «tørket ut», heter det, etter lesning av altfor mange ridderromaner. Don Quijote er da også - i begynnelsen - en narraktig drømmer, men så vokser han til en visjonær og sannhetssøkende skikkelse, til et lyst symbol for det gode og livgivende i en mørk og uforstående verden.

Den store diktningen

Cervantes hadde trolig bare planlagt en novelle om sin helt. Men så, underveis, skjer det noe: Skikkelsene begynner å leve sitt eget liv; fortellingen strømmer videre liksom av seg selv, som ei elv, svulmende i stadig nye løp. Det er den magiske diktningen, det at ordene tar overhånd og river oss alle med på fremmede ferder, noen ganger over stille vann, andre ganger gjennom rasende stryk, i eventyrlige og overdådige landskap som her, det femtende århundres folkelige Spania med vindmøller og vertshus, prester og kanniker, krigsfanger, eseldrivere og enkefruer - alt og alle til lykkelig ihukommelse.

GJENNOM KUNSTHISTORIEN: Mange kunstnere har latt seg inspirere av «Don Quijote.» Dette er Picassos berømte tokning av «mannen fra La Mancha» og hans væpner.