SALG: Konsernsjef i TV2, Alf Hildrum, har vært sentral i forhandlingene rundt salget. Foto: Marit Hommedal / Scanpix
SALG: Konsernsjef i TV2, Alf Hildrum, har vært sentral i forhandlingene rundt salget. Foto: Marit Hommedal / ScanpixVis mer

Donald Duck, TV2 og LO

Salget av A-pressens halvpart av TV2 til det danske mediekonsernet Egmont kaster interessant lys over norsk mediepolitikk og retorikken omkring den.

Donald Duck, TV2 og LO

I et glimt blir noen historiske linjer og deres omskiftninger synlige i et svært dynamisk medielandskap. Da TV2 ble opprettet i 1992 var det for å øke mangfoldet i det norske fjernynstilbudet samtidig som noen kvalitetskrav ble opprettholdt. Selskapet ble pålagt visse innholdsmessige krav i tråd med et allmennkringkastingsideal for å kunne etablere seg som nasjonalt kommersielt monopol. Etter noe innledende famling ble da også konsesjonen en license to print money i mange år. Samtidig bevarte TV2 i all hovedsak sin mediepolitiske legitimitet, fremst gjennom en solid nyhets- og aktualitetsproduksjon og lokaliseringen av hovedkontoret til Bergen. To av Norges dominerende dagspresseeiere, Schibsted og A-pressen, bidro klart til dette. Men den tredje eieren som var med fra starten, Egmont, representerte slett ikke noen motstander på dette avgjørende punktet, selv om de aldri har eid en avis.

Nå er altså begge de norske pressekonsernene ute av TV2. Hva slags selskap er Egmont? Selskapet er en selveiende stiftelse som har avdelinger i 25 land, overveiende i Europa. I Norge var det før helgens kjøp det fjerde største medieselskapet ut fra omsetning, etter Schibsted, Telenor og NRK. Virksomheten her i landet er større enn den de har i Danmark. Den opprinnelige trykkeribedriften Egmont bygde seg opp i etterkrigstiden, under navnet Gutenberghus, ved at en utsendt medarbeider fikk lisens fra Walt Disney på utgivelsen av Donald Duck, først i Norden, siden også i andre land. De er i Norge nå eiere i Hjemmet Mortensen, Norges største utgiver av ukeblad og magasiner, Serieforlaget, som er dominerende på markedet for barne- og ungdomsmedier, og har femti prosent av Cappelen Damm, som er Norges nest største forlag etter Gyldendal. Slik sett lever de opp til sitt gamle Gutenberg-navn. Men nå har de altså helt overtatt TV2, og dette er en videreføring av konsernets interesser utenfor det gutenbergske, i audiovisuelle og digitale medier. Egmont kjøpte Nordisk Film i 1992, et selskap med historie tilbake til 1906 som har en imponerende rekke film- og tv-serier på rullebladet. De eier også Zentropa, gjerne omtalt som Lars von Triers filmselskap. Sist men ikke minst er de offensivt orientert mot det nye, digitale medielandskapet, blant annet gjennom et selskap som Copenhagen Bombay. Den siste nyheten av allmenn interesse fra Egmont før kjøpet av TV2, var at de nå i januar har sluppet en Donald Duck-applikasjon for folk som gjerne vil ha adgang til gamle og nye Donaldserier (av for eksempel Carl Barks) på sine mobiltelefoner, nettbrett eller laptoper.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi snakker altså her om en mediemastodont i norsk og nordisk sammenheng. Men det er en mastodont som leverer varer av til dels svært god kvalitet, som tenker langsiktig, som står på flere bein - og som så vidt jeg kan bedømme alltid har forholdt seg like lojalt til TV2s allmennkringkastingsforpliktelser og publisistiske mål som kanalens norske eiere. Konsernets finansdirektør og styreleder i TV2 Hans J. Carstensen sier på sitt morsmål: «Vi lægger vægt på lokal, norsk ledelse. Som ejere stiller vi os hundrede procent bag TV 2s aftale med den norske stat, som indebærer, at TV 2 er et public service mediehus med hovedkontor i Bergen.» Det er liten grunn til å tro at han ikke mener det han sier, og svært liten grunn til å tro at Egmont nå med vilje vil sette TV2s legitimitet eller seeroppslutning i fare.

Handelen setter imidlertid søkelys på en del mer generelle spørsmål knyttet til medieutviklingen og en mediepolitikk som i prinsippet skulle bidra til at det som skjer blir mest mulig positivt for demokrati, kulturliv og trivsel. Et første spørsmål er jo hvorfor et dansk medieselskap mener det er strategisk klokt å eie en norsk TV-kanal mens de største norske aktørene i bransjen øyensynlig ikke gjør det. Jeg skal ikke bruke plass på dette her, bare ytre tvil om at danskene er dummere enn norskingene.

Et annet spørsmål gjelder de tunge konsentrasjonstendensene i mediefeltet generelt. Egmont er en svær eier. Hvis de også lykkes i å etablere et tv-samarbeid med Bonnier, som de eier Cappelen Damm sammen med, vil det bli skapt en nordisk tv-kjempe med, for eksempel, store muskler i enhver rettighetskamp framover. Dette vil gi de offentlige allmennkringkasterne problemer og de mediepolitiske aktørene noe å tenke på. Men det spørs om en kan si det er et stort problem - sett i lys av de gevinstene et sånt nordisk samarbeid også kan gi: Programproduksjon i toppkvalitet med hele Norden som talentpool og marked kan komme til å styrke elementene av nordisk offentlighet og dermed en nordisk kulturell identitet vi kan trenge i anglodominerte globaliseringstider.

Det TV2-handelen henger sammen med er ellers nettopp konsentrasjonsprosessen på eiersiden - i norsk dagspresse. Mens regionavisene i Schibsteds Media Norge samarbeider stadig tettere, skal altså A-pressen kjøpe Edda Media av britiske Mecom. Dermed oppnår de, om ingenting annet skjer, monopol på lokalavismarkedet øst og vest for Oslofjorden. Kjøpet av Edda kaller A-pressen et «hjemkjøp», en term jeg som gammel litteraturviter forbinder med hjemkjøpet av norske diktere fra danske Gyldendal på 1920-tallet. Da var det gylne tider for nasjonal retorikk. Når A-pressen, statsråd Giske og andre nå tar slik tale i bruk i forbindelse med TV2-salget, lyder den imidlertid temmelig hul, av flere grunner.

For det første er det lite som tyder på at Mecom har vært en spesielt dårlig aviseier i Norge, selv om det altså er et britisk selskap. For det andre er viftingen med flagget komisk så lenge en finansierer kjøpet ved unasjonalt salg av landets dominerende kommersielle tv-kanal, en allmennkringkaster. For det tredje ligger den virkelige nasjonale interessen i å opprettholde og forbedre et mediemangfold som lenge har vært under press. At medlemmer av en trepartiregjering kan være uenige om hvordan dette best kan sikres, er en ting. At svært profilerte medlemmer av samme, dominerende regjeringsparti motsier hverandre mens LO møter seg sjøl i døra med et smell, er noe annet. Det sier sitt om mangt - men ikke minst om mediepolitikkens elendighet.