Det er sagt at psykologer ikke skal gå ut med diagnoser på offentlige mennesker som de ikke selv har undersøkt. Årsaken skal være at det virker useriøst. Det er heller ikke mulig: Skal man stille en diagnose, må man vite ting om en person som det ikke er mulig å vite uten en grundig undersøkelse. Enn videre er diagnostisering vanskelig. For en psykolog trenger ikke en diagnose være mer enn et arbeidsverktøy, mens f.eks. rettsvesenet kan se annerledes på dét.

En psykiatrisk diagnose, enten man ser på det som et arbeidsverktøy som man kan revurdere etter hvert som behandlinga skrider frem eller ikke, er ingen spøk. Når man sier om en person at vedkommende må «ha en diagnose», er det klart at det ikke er lungebetennelse man snakker om. Å tro om noen at vedkommende «har en diagnose», betyr at man tenker at vedkommende ikke helt befinner seg i denne verden, er utilregnelig, eller farlig.

Det er ingen klar sammenheng mellom det å ha en diagnose og det å være farlig. Noen av våre aller farligste har en diagnose. Farlige mennesker er overrepresentert innen visse diagnoser – selv når de fleste som har akkurat samme diagnosen faktisk er mindre farlige enn folk flest. Samtidig er det fullt mulig å være svært farlig og ikke ha noen diagnose.