Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: «The Body Remembers When the World Broke Open»

Dønn troverdig

Men for tilskueren kan det også bli litt kjedsommelig i lengden.

«The Body Remembers When the World Broke Open»

4 1 6

Drama

Regi:

Elle-Máijá Tailfeathers og Kathleen Hepburn

Skuespillere:

Violet Nelson, Elle-Máijá Tailfeathers, Charlie Hannah, Barbara Eve Harris

Premieredato:

7. februar 2020

Aldersgrense:

9 år

Orginaltittel:

«The Body Remembers When the World Broke Open»

Se alle anmeldelser

FILM: Det er ikke vanskelig å anbefale denne historien til alle som er interessert i alle de vonde problemstillingene knyttet til partnervold. «The Body Remembers When The World Broke Open» er en litt pretensiøs tittel på en film som er alt annet enn pretensiøs.

Dette er en nedpå og nøkternt skildring av et tilfeldig møte mellom to kvinner: Den profesjonelle og beherskede Áila (Elle-Máijá Tailfeathers) går forbi Rosie (Violet Nelson) på gata, og ser at hun er barføtt i regnet og åpenbart har blitt slått. Hun er også gravid.

Halvt norsk og samisk

Filmen er delvis basert på noe Tailfeathers en gang opplevde selv, og hun har også skrevet manus og regissert sammen med Kathleen Hepburn. Tailfeathers er halvt norsk og samisk, og tilhører den amerikanske Blackfoot-stammen på den andre siden.

Begge kvinnene i «The Body Remembers When The World Broke Open» tilhører urbefolkningen, og dette blir noe av det som bygger en forsiktig allianse mellom de to som ellers lever veldig forskjellige liv. Den gravide kvinnen møter en kvinne som må bestemme seg for å bli mor, og dette skaper også en spenning i samtalen der den ene innstendig prøver å oppfordre den andre til å søke hjelp på et krisesenter.

Vil ikke være offer

Denne skjøre og seige forhandlingen, der et voldsoffer stritter imot offerrollen og kjemper mot de som mener at hun trenger hjelp, er dønn troverdig. Nelsons lave stemme og unnvikende blikk kamuflerer den sterke viljen til én som ikke vil bli fortalt hva hun bør og ikke bør gjøre.

Men for tilskueren kan det også bli litt kjedsommelig i lengden. De samme argumentene og den samme motstanden kommer igjen og igjen. Det som gjør «The Body Remembers When The World Broke Open» realistisk er også noe av det som gjør den litt slitsom. Men det er et nyansert og velspilt drama fullt av undertekst, som viser hvordan vold i hjemmet på den ene siden er en enkel sak og på den andre siden uendelig komplisert.