STORE ROMANER: Donna Tartt begynte å skrive poesi og fikk trykt dikt som 13-åring. Deretter forsøkte hun noveller. Først da hun satte i gang med en roman, fant hun sin form. Men hun skriver sakte. «Store veggmalerier, med en svært tynn pensel,» sier hun. Foto: Beowolf Sheenan
STORE ROMANER: Donna Tartt begynte å skrive poesi og fikk trykt dikt som 13-åring. Deretter forsøkte hun noveller. Først da hun satte i gang med en roman, fant hun sin form. Men hun skriver sakte. «Store veggmalerier, med en svært tynn pensel,» sier hun. Foto: Beowolf SheenanVis mer

Donna Tartt falt pladask for et 1600-talls maleri av en liten fugl

En stillits ble sentral i boka som fikk Pulitzerprisen.

(Dagbladet): Det kom som lyn fra klar himmel på Donna Tartt (50) at hun nylig ble tildelt Pulitzerprisen for sin nye roman, «Stillitsen», hennes første på 11 år. Nå kommer boka på norsk.

I kveld opptrer den amerikansk kultforfatteren i Litteraturhuset i Oslo. Møtet har vært utsolgt lenge. Med bare to romaner bak seg, «Den hemmelige historien» (1992) og «Den lille vennen» (2002), har hun fått et forventningsfullt publikum over hele kloden, Norge inkludert.

«Stillitsen», har tittel etter en fargerik liten fugl, som synger meget vakkert, til stede i det norske landskapet, men sjelden å få øye på.

Rembrandt
- Tittelen henviser til et maleri av den nederlandske 1600-talls maleren Carel Fabritius, som var Rembrandts elev, muligens også hans lærer. Jeg var på jakt etter et lite, sjeldent maleri til intrigen i romanen jeg jobbet med. Da jeg så en kopi av dette bildet under en auksjon i Christies i Amsterdam, var jeg ikke i tvil: Der var det.

- Hva slo deg med akkurat det kunstverket?

- Det er spesielt. Fuglen er både fanget og fri. Rembrandt malte som regel motivene i mørke. Denne fuglen sitter midt i sollyset. Fabritius fikk sterk innflytelse med sin teknikk.

Tetthet og fart
Donna Tartt er en liten og vever kvinne, bare 1,52 meter høy, med mørkt hår og en lysebrun, blek farge på øynene. Hun er kledd i svart jakke, svarte bukser, svarte snørestøvler og hvit bluse. På hver hånd har hun to ringer av gull. Spinkel i ett og alt, men hun snakker med stor autoritet om å skrive bøker.

- Jeg skriver sakte, sier hun, som svar på et spørsmål om hvorfor det går ti år mellom hver roman. -Jeg er nøye med klangen i hver eneste setning. Min gamle gresklærer sa det slik at hver setning må være tett av mening, samtidig må det være fart i språket. Blir setningene for tette, blir det for tungt. Er farten for stor, blir språket for lett. Det er viktig å finne en balanse.

På sporet
- «Stillitsen» åpner med en terroraksjon. Hovedpersonen er en 13-åring som mister sin mor, men som får med seg bildet til Carel Fabritius. Har det hatt betydning for handlingen at nettopp Fabritius døde i en krutthus-eksplosjon?

- Da jeg leste om det, hadde jeg allerede opplegget klart. Men det gjorde meg sikker på at jeg ikke kunne valgt noe bedre. Når du opplever slike tilfeldigheter, vet du at du er på sporet.

- Tror du at det er tilfeldigheter eller skjebne som styrer livet?

- Begge deler. Noen ganger kan man ane et mønster, andre ganger ikke. Hvem tenker ikke over hva som kunne skjedd om man var gått ut fem minutter før eller seinere? Man kan ha unngått en ulykke, ikke møtt kjæresten sin, begynt på en helt annet karriere, og så videre. Skikkelsene i «Stillitsen» grubler over dette i flere samtaler. Det fins ikke noe enkelt svar.

- Du siterer en rekke europeiske filosofer foran kapitlene i boka?

- Jeg er begeistret for filosofer som ikke er for faglige, men som skriver litterært. Jeg har alltid beundret Albert Camus. Han kan skrive enkelt om kompliserte ideer. Dostojevskij gjør det samme. Nietzsche er fantastisk. For en aforistisk fortellerglød! Eller Platon, hans skrifter er jo også i høy grad historier.

Charles Dickens
- Skriver du etter en plan eller utvikler handlingen seg mens du skriver?

- Jeg har en opplegg, men er åpen for innfall underveis. Hver bok har sine lover. Den er liksom et eget land, med sitt eget kart, sin egen topografi, sitt eget språk. Det må følges.

- En venn av meg har sagt om dine bøker at de er «kriminalromaner for folk som ikke skriver krim»?

- Hvorfor skal krimforfattere ha monopol på å skildre plutselig vold og drap? Det har vært der til alle tider, også i litteraturen; Bibelen, greske dramaer, Shakespeare. Trusselen om vold er universell. Den er alltid nærværende. Den har ingenting med oppkonstruerte seriemordere å gjøre.

- Handlingen i «Stillitsen» minner om Charles Dickens; denne gutten som går igjennom det ene stadiet etter det andre og reiser gjennom en rekke sosiale lag.

- Jeg elsker Dickens. Han skildret jo også kriminalitet. Da han kom til USA første gang, til Boston, spurte de ham hva han ville se. Han ba om å bli tatt med til åstedet for det såkalte Parkman-drapet, en celeber mordsak fra 1849. Dickens var grenseløst oppfinnsom som forfatter. Han var morsom. Skummel. Følsom. En mester i å skildre omgivelser. Han var en Shakespeare i romanformat.

KJENT MALERI: Carel Fabritius malte «Stillitsen» i 1854. Hans teknikk for stor innflytelse på ettertida.
KJENT MALERI: Carel Fabritius malte «Stillitsen» i 1854. Hans teknikk for stor innflytelse på ettertida. Vis mer