Donnie Darko

Lovende debutfilm med David Lynch-atmosfære.

FILM: Psykologisk thriller, science fiction, apokalyptisk skrekkfilm? Debutfilmen til Richard Kelly lar seg vanskelig putte i en sjangerboks med bare én merkelapp. Da «Donnie Darko» hadde premiere på amerikanske kinoer i 2001, var regissør/manusforfatter Kelly bare 26 år gammel.

La oss si at det dreier seg om en «annerledes» film som har en David Lynch-aktig stemning over seg. Til uavhengig lavbudsjettproduksjon å være har den spesielle effekter som er på høyden rent teknisk. I tillegg til å legge ut en komplisert vev i storyen, har den masse fortellerenergi. Sånn sett har man følelsen av å ha sett tre-fire filmer på en gang. Men storyen tas på alvor her; derfor føler man seg ikke undervurdert som seer underveis.

Tittelfiguren (Jake Gyllenhaal) er en 18-årig skolegutt som bærer alle tegn på schizofreni. Han hallusinerer, går i søvne, våkner opp liggende midt i veien osv. Ei natt «ser» han en monsterkanin som forteller at verdens ende bare er noen dager unna. Samme natt mister en Boeing 747 den ene jetmotoren. Den lander i Donnies tomme seng og ville utvilsomt ha drept ham hvis han ikke hadde vært på en av sine nattlige vandringer.

Slutten føles underlig, men filmen har et gjennomgående trøkk som gjør den pirrende.