Donormoro

«The Switch» er en ganske fruktbar komedie om sædceller på avveie.

||| FILM: Jeg vet at mange av dere går rundt og tenker at Jennifer Aniston er en fiasko, at hun må slutte å lage disse romantiske komediene som ingen liker. Jeg har tenkt det samme, etter å ha lest diverse overskrifter og terningkast de siste årene. Men så sjekket jeg inntektstallene for hennes siste ti filmer og de vitner om det motsatte av fiasko.  

Fremdeles er det såpass mange jenter som føler at Jennifer Aniston snakker på vegne av dem og som synes det er greit at Jennifer spiller Aniston i film etter film, selv om denne siste, «The Switch», ser ut til å ha nok med å spille inn sine egne utgifter.  

Fylla har skylda
For to uker siden kom «The Kids Are All Right» og her har vi Jennifer og hennes sædgiver. Aner vi starten på en strøm av donordramaer? Kan utviklingen innen befruktningsteknologi sprøyte nytt liv inn i forviklingskomedien?  

«The Switch» starter sju år tidligere. Det er da tittelens ombytting finner sted. Kassie (Aniston) og Wally (Jason Bateman) er to single bestevenner. Kassie bestemmer seg for å leie inn en spermdonor før klokka blir for mye, men Wally har det med å flippe ut i fylla og ... la oss bare si at det oppstår en episode som involverer kroppsvæsker på avveie og et bilde av frokost-tv-vertinne Diane Sawyer. Gravide Kassie reiser bort og dukker opp sju år seinere med sønnen Sebastian.  

Passelig dose
Jennifer Aniston er helt ok, men hun er sjelden morsom nok til å bære en komedie. Heldigvis er Jason Bateman på sitt beste her og drar resten av filmen med seg. Første del er best, men så går Bateman fra kynisk moromann til sentimental moromann og historien mister noe saft.  

Men komedie handler om timing og det er mye god timing av replikker og situasjoner i «The Switch». Regissørene har kalibrert historien slik at vi får en passelig dose Aniston og en kledelig stor dose Bateman — før det som sagt blir noe klissete på slutten.