SELVMORD: «Jeg er i den posisjon at jeg har selvmordstanker, og er samtidig pårørende etter at min bror tok sitt eget liv», skriver Vestly. Foto: NTB Scanpix
SELVMORD: «Jeg er i den posisjon at jeg har selvmordstanker, og er samtidig pårørende etter at min bror tok sitt eget liv», skriver Vestly. Foto: NTB ScanpixVis mer

Don't die just yet

Det å ha selvmordstanker er ikke det samme som å ha et ønske om å dø. Det er heller et ønske om ikke å leve lenger.

Meninger

Det å ha selvmordstanker er ikke det samme som å ha et ønske om å dø. Det er heller et ønske om ikke å leve lenger.
Til nå har de som har vært så modige med å stå frem med sine historier omkring selvmord, enten vært tidligere deprimerte eller suicidale som har kommet ut av det, de som har prøvd å ta sitt eget liv, men mislyktes, eller pårørende av disse.

Men den stemmen som til nå har manglet, er stemmen til den som sitter midt i det. Den som daglig går rundt med en tung depresjon, og som stort sett hele tiden har tanker og ideer om selvmord. Jeg ønsker å gjøre et forsøk på å vise noe av de tankene og tankeprosessene som foregår oppe i hodet på noen som sliter med depresjon og de påfølgende tanker om selvmord.

Jeg er i den posisjon at jeg har selvmordstanker, og er samtidig pårørende etter at min bror tok sitt eget liv. Dette har ført til at jeg har flere perspektiver på fenomenet selvmord, siden jeg har vært og er på begge sider av situasjonen samtidig. Min bakgrunn stammer fra det vi kan kalle et komplisert familieforhold der alle har stridd med sitt. Det som på utsiden antakelig så ut til å være en relativt ressurssterk familie, var i virkelighet sterkt preget av splid og konflikter. I min familie har det aldri vært rom for å snakke om sine bekymringer og følelser.

Tenk deg den aller verste dagen i ditt liv, og så se for deg at du har den følelsen hver eneste dag.

Jeg har slitt med depresjon omtrent så lenge jeg kan huske, men om det var familieforholdet som førte til den eller om den alltid har vært der, kan jeg ikke svare på. Hvis jeg så kort og enkelt som mulig skulle beskrevet hvordan depresjon oppleves av meg, vil jeg si: Tenk deg den aller verste dagen i ditt liv, og så se for deg at du har den følelsen hver eneste dag, måned etter måned, år etter år uten pause. Du har ingen sjanse til å slippe unna, du tar den følelsen med deg til sengs hver natt, den er der når du våkner, du har ingen helg, du har ingen ferie, og du har ingenting å glede deg til eller glede deg over.

Følelsen av ikke å passe inn noen plass, enten det var hjemme, på skolen eller andre plasser, er et av de klareste barndomsminnene jeg har. Men jeg har alltid prøvd så godt jeg kan for å finne min plass i det sosiale rommet. Det at jeg har hatt depresjonen så lenge, er noe som har gått opp for meg i løpet av de siste årene.

Det gikk opp et lys for meg når jeg så at andre mennesker rundt meg faktisk satte pris på og gledet seg over selve livet, og at det ikke trengte å være en endeløs kamp mot ens indre demoner. Selv har livet mitt alltid vært en konstant kamp for å komme igjennom dagene, månedene og årene så godt jeg har kunnet. Drømmer og ambisjoner om livet ble nådeløst kontrollert av min depressive tilstand. En tilstand som jeg selv ikke var klar over; jeg trodde det var sånn livet skulle være og at det var sånn det var for alle. En tilstand som jeg ikke klarte å sette ord på.

For meg har depresjon og tanker om å ta mitt eget liv gått hånd i hånd store deler av livet. Men jeg har på tross av dette klart å finne strategier for å klare å leve med disse demonene. En strategi har vært kjøre en knallhard disiplin over min egne følelser. Dagene blir lettere når en slipper å føle så mye. Denne kontrollen gjaldt primært for de negative følelsene, men dessverre ble de positive følelsene dratt med ned i dragsuget.

Det er lett å skjønne at denne håndteringsstrategien tar mye krefter, men etter en stund blir prosessen automatisert og en mister evnen til å føle noe. Denne håndteringsstrategien, eller rettere sagt overlevelsesstrategien, har nok ikke vært optimal, men har holdt meg i live så langt. Jeg har fått meg noen solide knekker med jevne mellomrom, men har på en eller annen måte klart å reise meg fra asken igjen.

Jeg har på tross av dette klart å finne strategier for å klare å leve med disse demonene.

Men det som fikk meg til slutt å bikke over var et røft og uryddig samlivsbrudd for noen år siden. Den eneste personen jeg har hatt en nær relasjon til, bestemte seg for å forlate meg til fordel for en annen. Jeg er klar over at dette skjer med andre mennesker hver dag over hele landet, men hos meg satte det i gang en prosess.

Det som startet som kjærlighetssorg utviklet seg til noe dypere og mørkere. Det jeg satt igjen med var utallige ubesvarte spørsmål rundt bruddet og en følelse av å være totalt alene igjen. Mangelen på avslutning og det konstant å være eksponert for de andre involverte satte i gang en ny depressiv fase.

Uten at jeg var forberedt på det selv, var det dette som fikk begeret til å renne over for meg. Sakte, men sikkert begynte jeg å miste kontroll over mitt eget liv og min egen psyke. Denne prosessen skjedde så sakte at det faktisk tok noen år får det gikk opp for meg hva som skjedde og hvordan den fremdeles utvikler seg.

Men det var noe urovekkende kjent med den tilstanden jeg var på vei inn i. Det som er skummelt for meg er at jeg ser hvordan utviklingen fortsatt har en nedadgående kurve. Jeg har en konstant følelse av å være i kjelleren. Mangelen på motivasjon er total. Jeg har gang på gang følt at jeg har nådd et absolutt bunnpunkt i livet, bare for å oppdage at det stadig går an å synke lavere. Absurditeten av å se sitt eget liv smuldre opp mellom fingrene over tid og selv være så tydelig oppmerksom på det er til tider overveldende. Det er som et mareritt som en aldri våkner fra. Av og til må jeg spørre meg selv om jeg er midtpunktet i dårlig kosmisk spøk, eller om livet er et mareritt som jeg aldri våkner opp fra.

Som følge av denne kjedereaksjonen ble tanken om å ta mitt eget liv sterkere og sterkere. Denne tanken som jeg tidligere hadde hatt kontroll over, fikk plutselig sitt eget liv. Tanken fikk stadig større og større plass i bevisstheten min, og begynte også å høres mer og mer fornuftig ut. Den klarte å rasjonalisere det å ta sitt eget liv som en løsning på et problem. Når en hører noe som er troverdig, er det vanskelig å reversere prosessen. Det er vanskelig å tro at jorden er flat når du er overbevist om at den er rund. Men får et kjølig pragmatisk forhold til det hele.

Det å ha selvmordstanker betyr ikke nødvendigvis det samme som å ha et ønske om å dø. Det er heller et ønske om ikke å leve lenger.
 
Selv om det kan være vanskelig å forstå, er det å ta sitt eget liv en løsning på et problem, enn så pragmatisk det høres ut. Det er nok noen der ute som tenker at det å ta sitt eget liv er den enkle veien ut og at det er en egoistisk handling.

Dere må ikke tro at den som sitter med tanker om å ta sitt eget liv ikke er klar over denne innstillingen. Noe som igjen gjør det vanskeligere å bli forstått av andre. At det å se på selvmord som en enkel løsning på et komplisert problem er så langt fra sannheten som det er mulig å komme.

Å faktisk prøve å ta sitt eget liv oppleves like skummelt, vanskelig og magevrengende for en som ønsker å begå selvmord, som for en som aldri kunne tenkt tanken. Dødsangsten er nok like stor for begge, men for den som ønsker det, er smerten ved å leve større enn smerten det er å dø.

Den anerkjente amerikanske forfatteren David Foster Wallace beskriver situasjonen brutalt ærlig i dette sitatet:

«The so-called 'psychotically depressed' person who tries to kill herself doesn't do so out of 'hopelessness' or any abstract conviction that life's assets and debits do not square. And surely not because death seems suddenly appealing. The person in whom its invisible agony reaches a certain unendurable level will kill herself the same way a trapped person will eventually jump from the window of a burning high-rise. Make no mistake about people who leap from burning windows. Their terror of falling from a great height is still just as great as it would be for you or me standing speculatively at the same window just checking out the view; i.e. the fear of falling remains a constant. The variable here is the other terror, the fire's flames: when the flames get close enough, falling to death becomes the slightly less terrible of two terrors. It's not desiring the fall; it's terror of the flames. Yet nobody down on the sidewalk, looking up and yelling 'Don't!' and 'Hang on!', can understand the jump. Not really. You'd have to have personally been trapped and felt flames to really understand a terror way beyond falling.»

Tanken om, eller ønsket om å ende sitt eget liv oppstår ikke i et vakuum. Det er ikke slik at en plutselig våkner en dag og tenker at det er en god idé. Det kan være mange årsaker som utløser dette. En viktig faktor som spiller inn er spørsmålet om meningen med livet. Når man ikke lenger finner mening med livet, er veien kort til å konkludere med at da gir det ingen mening å fortsette å leve. Dette blir til slutt en ufeilbarlig logikk.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Håpet om at det skal bli bedre har for meg vært selve livets selvbedrag.

Jeg har for lenge siden sluttet å tenke at det kommer til å bli bedre. Håpet om at det skal bli bedre har for meg vært selve livets selvbedrag. Jeg har så lenge jeg kan huske, gått og tenkt at en dag kommer alt det vonde til å gå over. Etter hvert som tiden har gått, har dette håpet forsvunnet helt. Jeg ser ikke lyset i tunnelen, uansett hvor hardt jeg prøver. Når jeg ikke klarer å sette pris på mitt eget liv, har det i realiteten mistet sin egenverdi. Det er ikke det at jeg ikke ser min verdi i samfunnet. Jeg er like verdifull som hvilket som helst annet menneske. Man kan snakke om en indre og ytre motivasjon for å leve. Sånn det er nå er det den ytre motivasjonen som gjør at jeg fremdeles er i live. Men jeg har forsont meg med tanken om selvmord som en løsning, om ikke optimal. Men denne forsoningen har det dukket opp en indre ro.

Min storebror tok sitt eget liv for rundt syv år siden etter en tids sykdom. Det uforståelige har blitt mer forståelig etter hvert som tiden har gått. Jeg kan huske at noe av det første jeg tenkte etter det verste sjokket hadde lagt seg, var "Faen! Bjørn din drittsekk, det var jo jeg som skulle ta livet mitt. Nå har du tatt fra meg muligheten til å komme meg vekk fra det helvetet som livet er." Jeg tenkte alltid at det var jeg som skulle ta livet mitt.

Det at min egen bror tok sitt eget liv, har satt meg i en vanskelig knipe. Ved selv å kjenne til den smerten og det kaoset som oppstår når noen du er glad i, tar sitt eget liv, blir selvmord plutselig ikke den enkle veien ut allikevel. Det blir en form for "catch-22"-situasjon. Enten så tar jeg mitt eget liv og påfører familie og venner det vonde jeg selv har erfart. Eller så må jeg holde ut så lenge jeg kan i mitt eget personlige helvete av hensyn til de jeg er glad i. Etter at min bror tok sitt eget liv har jeg vært fanget i et slags ingenmannsland der jeg ikke slipper unna uten å påføre min familie og mine venner den ufattelig tragiske og grusomme følelsen av å miste noen på denne måten. Uansett hvordan jeg ser på det, kan jeg ikke vinne.

Mens stormen raser for full styrke inne i meg, må jeg så godt jeg kan holde masken utad. Man blir en god skuespiller av å slite med depresjon, hele verden blir en teaterscene. Man blir en ekspert på å kontrollere det inntrykket man presenterer for andre mennesker. Noen ganger blir man for flink. Enhver sosial situasjon gjør at jeg konstant må sjonglere mellom mitt indre liv og mitt ytre liv. Dette blir til slutt utmattende. Det har blitt gradvis vanskeligere å forholde seg til både venner og familie. Det er som om vi ikke er på samme bølgelengde, jeg hører bare skurring når vi er sammen, jeg har vanskelig for å henge med og relatere meg til samtaleemnene. Når jeg blir bedt med på noe sosialt som en middag eller fest, dukker det opp et dilemma i hodet mitt. Hvis jeg takker ja til invitasjonen, må jeg enten delta på deres premisser og finne frem masken, eller så må middagene foregå på mine premisser - noe som egentlig ikke føles så aktuelt ettersom jeg ikke vil trekke med meg de andre ned i mitt mørke. Og til nå har jeg dessverre ikke funnet noen gylden mellomvei, det er heller slik at skillet blir bare større og større.

Det er ikke det at jeg ikke bryr meg, det gir bare ikke mening lenger, og jeg ønsker så inderlig at ting ga mening igjen. Det hender at jeg presser meg selv til sosialisering, som for eksempel å dra på fest eller en tur på byen. I stor grad føles det som om jeg blir med for å vise ansiktet mitt og vise at jeg fremdeles eksisterer. Men jeg føler som oftest at det er et pliktløp, jeg prøver så godt jeg kan å engasjere meg i samtaler, men det oppleves som hvit støy, som når en tv-kanal faller ut. Det er ofte jeg bare sitter ved bordet eller i baren med et tusenmetersblikk. Det er med dette blikket jeg observerer vennene mine og andre folk som danser, flørter og ler. Og kan ikke annet en å betrakte dem med en form for forakt fordi de faktisk klarer å slippe seg løs og kose seg. De kan føle og oppleve noe som ikke jeg kan.

Når alt kommer til alt dreier dette seg om et spørsmål om liv og død. Kanskje ikke i mitt tilfelle der jeg har forsont meg med at det finnes en annen utvei. Og jeg skulle ønske jeg kunne si til dem som føler seg i samme situasjon at alt kommer til å ordne seg og bli bra. Men det er jeg dessverre ikke den rette personen til å si.

Innlegget ble opprinnelig publisert på nettsidene til tidsskriftet Minerva.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook