Dopdrama med trøkk og talent

I fjor så vi thrilleren «Shallow Grave», et velturnert stykke ubarmhjertig spenning i kinomørket, lagt til Edinburgh. Samme team byr nå på «Trainspotting» - fra et ganske annet Edinburgh, blant narkostyrte eksistenser, beskrevet med klarsyn og desperat humor.

Sentralfiguren er Mark Renton (Ewan McGregor), en ung junkie som deler et shabby bosted med tre junkievenner, blant dem Alison, som har et barn med en av de tre gutta i leiligheten, uvisst hvem. I den situasjonsbestemte vennekretsen inngår også den foreløpig stoffrie Tommy og den psykopatiske knivstikkeren Begbie.

Opiumsjuk

Regissøren Danny Boyle bygger på et manus av John Hodge (etter en bok av Irvine Welsh) og tar i bruk flere kunstneriske strategier når han skal trenge inn i personenes liv og forutsetninger: Krass realisme og ditto krass fabulering og nærmest «teatrale» utspill via særdeles verbal dialog. Typisk er den på alle vis fantastiske sekvensen der den magesjuke Renton mister to opiumsampuller i et overdådig bedritent toalett og dukker nedi med hele seg - fordi regissøren også unner ham en svømmetur hvor han faktisk finner ampullene, lysende som perler på bunnen. Det kan saktens ses som en geip til det omsvermede begrepet «magisk realisme».

Duster

Renton er den som klarest ser situasjonen han og vennene befinner seg i. Den unge arbeidsløse, utslåtte skotten har solide utfall mot sine landsmenn: «Jeg hater ikke engelskmennene, de er noen duster. Vi er kolonisert av duster. Vi kunne ikke engang finne oss en skikkelig kultur å bli kolonisert av. Vi regjeres av feminine rasshøl. Og hva blir da vi?» Det blir iallfall en studie i svik og bedrag, styrt av behovet for dop og penger til dop. Renton, som forteller og kommenterer filmen på lydsiden, trekker det lengste av alle korte strå for så vidt som han later til å kunne kare seg ut av junkielivet - uten at det streite livet med jobb og skatt virker noe lokkende på ham. Filmprosjektet er realisert med stor talentutfoldelse. Denne guidede turen i et psykososialt helvete er ikke lett å riste av seg. Og hvorfor skulle vi nå dét?