Dopens sjelemesse

Filmatisk rekviem over medisinsk etikk og hverdagslig dopmisbruk.

• Se forsmak på «Requiem for a dream» og lei den direkte på nett gjennom Filmonline


15. plass, internasjonale filmer: «Requiem for a Dream» Darren Aronofsky, 2000:

Romanen «Requiem for a Dream» av Hubert Shelby jr. ble publisert i 1978. Den sier oss noe essensielt om avhengighet og beskriver et samfunn hvor medisinsk praksis i sin mest uetiske form er langt mer problematisk enn en vanlig junkies daglige behovsdekking.


Det hele er blitt til besk og brutal samfunnskritikk, og en film som tar pulsen på samtida.

I Darren Aronofskys filmversjon møter vi enka Sarah, som lever et tilbaketrukket og ensomt liv som TV-junkie. En dag får hun sjansen til å være gjest på sitt favorittprogram. Hennes drøm kan kanskje bli realitet. Skal hun kunne ta seg pent ut i den eneste gallakjolen hun eier, må hun slanke seg. Redningen blir en dubiøs medisinsk klinikk. Legen som knapt ser på henne skriver ut resept. Oppkjøringen og nedtellingen til hennes store sjanse i livet tar til – og, som hun selv uttrykker det, hun har endelig fått noe å leve for.

På en annen kant av storbyen er sønnen Harry travelt opptatt med å bedrive ingenting annet enn å skaffe seg dop. Harry er en billedskjønn ung mann med dame og bestevenn. Og som for en del andre unge vakre menn som ikke trenger å prøve så hardt, finner Harry liten vits i å bli til noe, men vil heller ha det gøy. Meningen med livet ligger i øyeblikkets selvtilfredsstillelse.


Et skrikende høydepunkt i «Requiem for a Dream» finner sted da sønnen besøker sin mor og det går opp for ham hvilke stoffer hun inntar. Han utbryter høylytt og med autoritet og fortvilelse at hun må slutte med de pillene, som han vet alt om!

Det er der den bristende medisinske etikk blir avslørt av en gatejunkie. Shelby og Aronofsky synes å ville uttrykke at den legaliserte avhengighet gjennom utstrakt og ukritisk pilletrilling til store deler av folket sannsynligvis er et større samfunnsproblem enn hva illegal dopmisbruk representerer.


Det som gjør «Requiem for a Dream» til ett av de siste decenniers høydepunkter innen filmkunsten er i stor grad den filmatiske form, et nokså vellykket forsøk på å gjøre deg kvalm, sittende igjen med et ubehag som er ment å gjøre deg svimmel og medtatt.

Filmen slår presist i mellomgulvet. Særdeles nærgående bilder av blodstrømmer i vener og pupiller som utvider seg i løpet av tiendedels sekunder, repetitive mønstre som innprenter oss hva det hele dreier seg om – kunstig påført stimulans av sjelslivet og stadig sterkere doser av virkemidler som skal ta oss lenger ut i følelseslivets periferi, der hvor englene finnes. Kanskje. Kanskje ikke.

Det er mellom scenene filmer tar form. Mellom klippene er det tilskuerens egen hjerneaktivitet som assosierer og jobber med det underbevisste – som i drømmer. Her skiltes det med 2000 klipp i løpet av filmen, det vanlige er 600-700. Det suggestive og forføreriske musikksporet bidrar i høy grad til filmen som starter som en nevrotisk teaser og ender i fullverdig psykose for filmens fire hovedpersoner.


Jared Leto
framstiller Harry og fikk sitt definitive gjennombrudd med denne filmen. Men dette er først og fremst Ellen Burstyns film. Hun gestalter den aldrende enka på et vis som ga henne Oscar-nominasjon for rollen. Noe så kunstnerisk oppofrende som hvordan hun framstiller kvinnens følelsesmessige nedstigning til et psykotisk helvete er sjelden kost..

• Se forsmak på «Requiem for a dream» og lei den direkte på nett gjennom Filmonline

Parallelt med fagjuryens filmliste skal vi også lage en folkets liste. Vær med å nominere filmer fra de siste 25 årene, og vinn fine premier. Du kan nominere opp til 10 utenlandske og norske filmer. Filmene som får flest nominasjoner danner grunnlaget for en avstemning som starter 16. juli:

REGISSØR: Darren Aronofsky.