Dopet på tv

Det er amatørenes tid. Hele det populærkulturelle feltet og mediene som følger det, opplever en massiv demokratisering. Fint det. Men paradoksene står i kø, ikke minst når profesjonelle tv-produsenter tar innover seg amatørenes begrensninger.

Vel er det attraktivt å iscenesette amatører i konkurransesituasjoner på tv. Går man lei av et konsept («Idol») så lager man et nesten helt likt («X-Factor») eller bare utvider det litt sjangermessig («Norske talenter»), eller utvider med kor og halvkjendiser («Det store korslaget»), eller krysser amatørrevy med «Beat for beat» («Showbiz»). Det ene konseptet tynnere enn det andre, den ene juryen enda mer på lykkepiller enn den andre. Det må være lov å kalle en spade for en spade eller en amatør for en amatør. Men tv er vel fortsatt til for å skape illusjoner og konstruere en alternativ virkelighet. Så la enhver amatør framstå som en durkdreven entertainer, og dop ham om nødvendig.

For de av oss som vet hvor utbredt det er med vokal doping på internasjonalt stjernenivå, så kommer det ikke som noe stort sjokk at «Norske talenter»-vinneren Sebastian Hekneby skal ha blitt utsatt for såkalt auto-tune på stemmen – en prosessor som jevner ut unoter – under fredagens finale. Det er ikke oppsiktsvekkende i det hele tatt, og slik sett bare å betrakte som en tilpasning til bransjestandarder som det ikke er urimelig at også kommer glade tv-amatører til gode.

Så du nøye på «Det store korslaget» nylig, ville du også oppdage at det knapt er en mikrofon eller mygg å se, og at selve koret – bevegelser og det hele til tross – låt usedvanlig konsistent. Perfekt studiolyd. Hvilket det også ganske sikkert var. Solistene derimot, fikk lov til å synge som best de kunne i egne mikrofoner, og med svært blandet resultat. Kor og komp på boks, hovedvokal live. Et triks fra tidenes morgen, og trolig enda mer utbredt enn den utskjelte autotune-dingsen.

At The BlackSheeps, foruten naturtalentet Agnete Johnsens vokal, ikke spiller selv på MGP Junior-monsterhiten «Oro jaska beana» – kompet er i hovedsak spilt av Ulf Risnes fra Tre Små Kinesere – er enda en side av samme sak. Og omtrent like lite opprørende. Iscenesettelsen av Susan Boyle som stygg skjønnsanger likeså.

Det er med andre ord bare puritanske hensyn som taler imot dette fra et musikalsk perspektiv. Sett med tv-øyne blir det litt som å godta doping i sykkelsporten – det er umulig å få bukt med, så hvorfor ikke bare la det bli en del av hele konkurranseelementet? Det problematiske oppstår strengt tatt fra et forbrukerperspektiv. Det foregår en virkelighetsfordreining i beste sendetid på tv der man utgir seg for å være en ærlig konkurranse mellom mer eller mindre talentfulle mennesker, men som i realiteten er riggede, manipulerte tv-konkurranser hvor deltakerne er silt ut etter fordelaktig og ufordelaktig utseende og eventuelt utdritingspotensial. Og det, folkens, er bløffing satt i system.