MASKULINT HJØRNE: Her synes blant annet Børre Sæthres kantete skulptur «Untitled (cantus in memory of Achille Castiglioni)» og Bård Asks gullvegg. Foto: Kristine Jakobsen
MASKULINT HJØRNE: Her synes blant annet Børre Sæthres kantete skulptur «Untitled (cantus in memory of Achille Castiglioni)» og Bård Asks gullvegg. Foto: Kristine JakobsenVis mer

Døren høy, porten vid

Å slakte Høstutstillingen er comme il faut, men denne kritiker greier ikke å mobilisere den helt store irritasjonen over at den får finnes som institusjon.

Som alltid er Høstutstillingen et ujevnt, salig kaos med sterke enkeltverker. Om det gamle øket ikke er toneangivende, fortjener det slett ikke slakterbenken helt ennå.

Høstutstillingen 2011
Kunstnernes Hus, Oslo

En uvanlig flott utstillingskatalog - lysegrønn som håpet om god kritikk og ditto publikumsoppslutning - introduserer årets Høstutstilling. Den minner oss om institusjonens dype røtter i norsk kunst- og utstillingshistorie ved å sitere gamle dagers kritikere på omslaget, som Ståle Kyllingstad i Nationen, 1964: «Malerne er slett ikke tannløse, men altfor mange har fått gebiss fra den samme fabrikken».

Folksomt. Salene i Kunstnernes Hus er fullstendig spekket med verker. Hver krok er tatt i bruk. I første etasje entrer vi utstillingen gjennom et noe ugjestmildt, mørklagt rom med en rekke videoarbeider, blant annet det prisvinnende bidraget til Serhed Waledkhani. Gagner det en pur ung, førsteårs kunststudent å eksponeres såpass bredt så tidlig, nærmest forut for karrieren? Som oftest ikke, gradvis modning er å foretrekke. Men filmen hans er severdig nok: Tydelig inspirert av William Kentridges tegnede svart-hvittanimasjoner forteller den historien om en kurdisk familie på flukt fra Iran.

De lyse salene i begge etasjer er bestrødd med verker etter et løst prinsipp om likheter i farge og form. Tradisjonen tro henger erfarne navn side om side med debutanter. At enkelte etablerte kunstnere blir kontaktet og bedt om å søke - dog uten noen garanti for deltakelse, selvsagt - er for øvrig en velkjent hemmelighet. Her møter ringrevene med mange Høstutstillinger på cv'en (Tom Gundersen, Kjetil Skøien) en rekke anerkjente, erfarne-til-å-være-unge deltakere (Lars Morell, Randi Nygård, Anders Kjellesvik, Anna Daniell) - og de ferske, som Andrea Passero, Linda Nicolaysen, Ove Kvavik og Morten Jensen Vågen.

Vinner: Andrea Passero vant Bildende Kunstneres Hjelpefonds kunstpris for «Fan their
hearts, inflame them more», et stort arbeid i vevd farget nylon. Foto: Kristine Jakobsen
Vinner: Andrea Passero vant Bildende Kunstneres Hjelpefonds kunstpris for «Fan their hearts, inflame them more», et stort arbeid i vevd farget nylon. Foto: Kristine Jakobsen Vis mer

Berør ikke verkene. Små perler for den observante er Serina Erfjords arbeider, ett av dem i samarbeid med Tone Wolff  Kalstad: i øyehøyde på veggen roterer en ørliten, godt kamuflert rund plate påført hvitfarge; den lille malingsdråpen er dekket med en kjemisk fremkalt tynn hinne. Hold fingrene for Dem selv! Lenger bort roterer en like elegant «stein» av avfall fra kunstnernes atelier, også den blør levende væske.

I et maskulint, monokromt og geometrisk strengt område en trapp opp dominerer Børre Sæthres skulptur der svart designlampe møter melkehvit sjømannsbrud, trolig for første gang (hudmaterialet ble først utviklet av NASA, men kjapt snappet opp av pornobransjen) og Bård Asks flotte vegg, fullstendig dekket av bladgull.

Hans «Gold Relief» er det eneste verket som eksplisitt kommenterer sommerens terrorhendelser, som inntraff mellom første- og andrejuryering. At det var ordet «relief» som skulle skrives i bladgullet, besluttet Ask først etter 22 juli.

Kokett kritikk. Nesten femti år etter, vedvarer Nationens gebissproblem? De siste årene har ikke kritikernes innvending vært at verkene skulle komme «fra samme fabrikk», men at utstillingen burde vært toneangivende, men ikke er det. Høstutstillingen er ikke representativ for hvor billedkunsten står i vår samtid, heter det; i herværende avis ble fjorårets utgave like gjerne stemplet bare «teit».

Kritikken er ikke grunnløs. Men det finnes utmerkede andre arenaer i Oslo dersom man vil oppdateres på det aller mest aktuelle i norsk - det vil si internasjonal - samtidskunst, som Office for Contemporary Art, Henie Onstad Kunstsenter, Astrup Fearnley-museet, en lang rekke sterke gallerier og Kunstnernes Hus' ordinære program.

Vil man oppdatere seg på hva som diskuteres i kunstkretser, finnes det hyllemeter på Narvesen over det ganske land og særlig i hovedstadens velassorterte filialer; på nettet blomstrer den utmerkede, nå tverrnordiske siden Kunstkritikk.no.

Høstutstillingen er verdifull av helt andre grunner: den introduserer tusenvis av mennesker for fenomenet samtidskunst hvert eneste år. Det er svært viktig at døren er høy og porten vid til et felt som konstant risikerer å bli valgt bort for sin tilsynelatende uinntagelighet. Å slakte Høstutstillingen er comme il faut, men denne kritiker greier ikke å mobilisere den helt store irritasjonen over at den får finnes som institusjon. Danmark har sin Forårsudstilling på Charlottenborg, Sverige har Liljevalchs Vårsalong. Vi bør nok beholde vår Høstutstilling. Hva skal vi ellers krangle om på denne tiden av året?

Publisert i Dagbladets papirutgave 10.09.2011.