MOTGIFT TIL AUTORITÆRE FRISTELSER: Doris Lessing, som døde 17. november i fjor, har formulert et svar på den høyreradikale mentalitet, skriver Bernt Hagtvet. Foto: NTB Scanpix
MOTGIFT TIL AUTORITÆRE FRISTELSER: Doris Lessing, som døde 17. november i fjor, har formulert et svar på den høyreradikale mentalitet, skriver Bernt Hagtvet. Foto: NTB ScanpixVis mer

Doris Lessing og det andre øyet

Når det ytterste høyre marsjerer igjen - hva kan da bli vårt svar?

Meninger

Doris Lessing hadde et svar. «Det bigotte mennesket», skrev hun, «ligner pupillen i øyet. Desto mer lys du kaster mot øyet, desto mer trekker øyet seg sammen.»

Europas ytterste høyre stålsetter seg til Europa-valget om noen uker. Det britiske UKIP-partiet vil da ikke bli hindret av de britiske valghindrene med flertallsvalg i enmannskretser, og regner med å få inn adskillige i Europa-parlamentet. Marine Le Pens Nasjonale Front likeså. Begges strategi er klar: Bryte ned EU ovenfra og innenfra med sitt autoritære mantra av populisme og fremmedfrykt.

Hva kan det liberale og demokratiske Europa svare med?

Nobelprisvinneren Doris Lessing, som døde 17.november i fjor, har formulert et svar på den høyreradikale mentalitet. I 1985 holdt hun et foredrag for den kanadiske rikskringkastingen, CBC. Det utkom som bok like etter med den talende tittel «Prisons We Choose to Live Inside» (NY: Harper). Her er vår manglende evne til selvinnsikt og selvkritikk et av hennes bærende poenger. Essayet fremviser en frapperende friskhet i møtet med de politiske utfordringer Europa konfronteres med snart tretti år etter utgivelsen. Samtidig gir det et interessant sideblikk på hennes samtid.

Lessing rammer inn sin tekst inn med et sitat fra den amerikanske høyesterettsdommer Oliver Wendell Holmes, Jr.:»Kjennetegnet på et sivilisert menneske er at det har betvilt sine første prinsipper».

Som i sine skjønnlitterære verker langer hun ut mot fordommer, kunnskapsløshet og intellektuell slapphet. Fortidens tunge bånd - ofte ikke bevisst - er kjernen i hennes resonnementer. Her er fengslet vi stenges inne av: bevisstløs, ubearbeidet og ofte brutal fortid som legger seg som en tung hinne mot innsikter og en realistisk livsforståelse. Freud klinger i bakgrunnen.

Lessing ser seg rundt i verden anno 1985 og blir skremt av all den irrasjonalitet og den dumhet hun ser. Barbariet presser seg på alle vegne. I sitt eget hjemland England ser hun en dyptgående polarisering (hun er preget av ettervirkningene av gruvearbeiderstreiken og Thatchers valgseier i kjølvannet av Falklandskrigen, vunnet på basis av vulgær-nasjonalisme og militær jingoisme).

Også universitetene er dominert av politisk korrekthet i alle former, ikke minst den marxistiske, mener hun. Marxismen i denne vulgære form er som et teppe du legger om virkeligheten. Dette teppet dekker til alle motsigelser og skaper en slags pseudoinnsikt. Innsikter for de lettroende.

Et glimt av håp finner hun i den unge Gorbatsjov, som er på vei opp i Sovjetunionen. Men i Sør-Afrika ser utviklingen bare til å gå én vei. Øyensynlig har ikke de hvite der lært noe av Kenya og Rhodesia: Mindretallsstyret er dømt til å vike. Men de hvite lukker ører og øyne. Hun uttrykker håpet om at blodsdyrkingen blant de hvite må avløses av folk som har tatt «a long cool look» på erfaringene derfra.

En som gjorde det var Frederik de Klerk. Lessing så ikke det i 1985. Heller ikke den moralske kraft som Nelson Mandela skulle komme til å utstråle. Hva hun mente om Robert Mugabes redselsregime i Zimbabwe er vel ikke så vanskelig å spå om. Hans tyranni bekrefter den spådom Ian Smiths folk stadig kom med: at afrikanerne ville rive ned alt. Lessing blir mest skremt av det hun ser som en dyrkelse av krigen, de bøller som ser den som en frigjørende besettelse og en manndomskraft i blod.

Lesing er rasjonalist. Et håp ser hun i samfunnsvitenskapenes innsikter. Doris Lessing argumenter kraftig for at alle mennesker, men særlig skoleelever, bør undervises i den kunnskap som samfunnsvitenskapene - særlig sosiologien og sosialpsykologien - har vunnet om vår atferd i grupper: Vår tendens til å tilpasse oss flertallsmeninger, vår redsel for å stikke oss ut, vår tendens til å tilskrive våre motststandere bare onde hensikter og manglende innsikt, og vår hang til å glorifisere egen stat eller grupper.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Sivilisasjonens fremste kjennetegn for henne er det andre øyet: Menneskets evne i kjøligere øyeblikk til å se den annens tolkninger, se oss selv utenfra; ta den andres standpunkt og forstå det innenfra.

Jeg vil mene at presis dette er det forfatningbundne demokratiets fremste begrunnelse (og kjernen i Arne Næss? saklighetsnormer, som UiO for lengst har kastet på båten).

Gjennom den regelbundne form for konflikthåndtering som er bygget inn i demokratiets normgrunnlag, blir vi tvunget inn i denne i gode forstand relativisme, til å lytte til den andre, kanskje endog lære av henne. For Lessing kommer historien til uvurderlig hjelp her: uten historisk kunnskap blir vi som rotløse monader, ute av stand til å se hvordan våre egne oppfatninger er historisk betinget og derfor kan forlates i neste generasjon.

Det er ikke noe som heter å ha absolutt rett, sier hun, fordi om noen år vil det være enkelt å si at det jeg mente i dag var enten latterlig eller grunnløst. Her ser vi ekkoet av filosofen Marthas Nussbaums forsvar av de humanistiske disipliner som selve essensen i demokratiets ethos.

Å se seg selv utenfra blir derfor selve forutsetningen for demokratisk kultur. Denne selvrefleksjon gir oss redskaper til avveininger og distanse til egne fordommer. I nettopp vår manglende evne til å anvende og spre samfunnsvitenskapelige og historiske innsikter om vår natur og handlemåte åpner det seg farlige tomrom i vår selvforståelse. I denne manglende selvinnsikt ligger også grobunnen for selvrettferdighet og fanatisme. Og enkle løsninger, som alle ytterpunkter bader seg i.

Når vi til sommeren markerer den europeiske urkatastrofens 100-årsdag - første verdenskrig - er det grunn til å minnes den massebegeistring som ledsaget krigsutbruddet i 1914. Politiske religioner - det er de uhyggelige fristelsers ideologi. Lessing ser sin egen flørt med kommunismen i 1940 i dette lys og sjokkeres over egen lettroenhet.

Mot tyranner kan skoggerlatter hjelpe. Hitler var som kjent ingen lystig figur, nazismen totalt humørløs.

Stalins humor var rå og kynisk. (Han lekte for eksempel katt og mus med sin utenriksminister Molotov i Politbyrået og drøftet den skjebne hans kone skulle få som «folkefiende» i full åpenhet og med åpenbar sadisme). Diktaturer eier ikke humor. Her kan dissidentene finne et hull å banke på, sier Lessing. Kle av den pompøse. Bare den siviliserte, den frigjorte og den frie personlighet kan le av seg selv. Latter kan bryte opp den «group mind» som rir oss som en mare.

Lessings individualisme er imidlerid ikke av den flate typen - den som samler sitt fokus blott og bart på enkel tmenneskets rettigheter. Hennes kritiske idé er den myndige borger som har en rem av anarkistisk hud i seg. Borgeren som spør om lover er rettmessige og alltid bør adlydes. Borgeren som tør tenke selv. Kraftfullt. Jevnt stridbart. Uhysterisk.

I eget liv stod Doris Lessing for dette. I et Europa som ris av krise på krise og som nå kanskje vil åpne seg for autoritære fristelser nok en gang er hennes budskap vel verdt å lytte til.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook