EN MUNCHSK ALMA MATER: Doris Lessing på trappa utenfor sitt hjem i oktober 2007, etter å ha fått vite at hun er tildelt Nobels litteraturpris. Slik huskes hun nå etter sin død. Men Lessings liv rommet langt mer enn dette bildet viser, skriver hennes tidligere forlegger Janneken Øverland.
Foto: Shaun Curry / AFP / NTB Scanpix
EN MUNCHSK ALMA MATER: Doris Lessing på trappa utenfor sitt hjem i oktober 2007, etter å ha fått vite at hun er tildelt Nobels litteraturpris. Slik huskes hun nå etter sin død. Men Lessings liv rommet langt mer enn dette bildet viser, skriver hennes tidligere forlegger Janneken Øverland. Foto: Shaun Curry / AFP / NTB ScanpixVis mer

Doris Lessings liv rommet langt mer enn dette bildet viser

Når kommer den store, fargerike, litt ubehagelige fortellingen om henne?

Meninger

IDEER: Doris Lessing døde denne uka, 94 år gammel. I mediene vokste det kjapt og elektronisk fram et inntrykk av en viktig forfatter som hadde levd lenge, som hadde skrevet mye og som hadde fått Nobelprisen i litteratur, litt for seint.

Tonefallet i omtalene er respektfullt, man nevner noen titler, man repeterer litt biografi: Afrika, London, kommunisme, science fiction, kvinnesak, terrorisme, sufisme, anti-kvinnesak, norsk budeie og nobelpris.

Billed- og lydmediene bidrar. De har noen «morsomme» bilder fra 2007 av en mangeogåttiårig dame som blir overrasket utenfor hjemmet sitt, i det hun kommer ut av en bil. En spretten, ung journalist spør om hun har hørt siste nytt. Og så spretter han nyheten direkte i ansiktet hennes: Hun har fått Nobelprisen i litteratur for 2007.

Svaret hennes er et ekspressivt «Oh, Christ!», lenge tilbakeholdt, må vi tro, og deretter en litt lengre formulering der hun uttrykker at hun sikkert burde komme med noe oppløftende, at dette har pågått i tretti år, og hva venter man at hun sier?

Inntrykket av Doris Lessing som en aldrende, litt omstendelig, hverdagslig, men i og for seg rappkjeftet dame befestes.

Men noen nobel verdighet finnes det ikke i dette moderne snapshotet, som denne uka var det de aller fleste formidlere grep til: Livet til en kultivert person redusert til og representert av en spontan replikk på en trapp.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Har ikke vi trodd at Akademien ringer sin utvalgte på forhånd, like før, slik at den utvalgte kan være bare akkurat så vidt forberedt på den horden av henvendelser som vil komme? Har ikke vi trodd at den utvalgte har en agent, eller et forlag som kan bistå med litt polstring?

Tydeligvis er det ikke slik.

Men så er det kanskje heller ikke så ofte at den utvalgte har vært på shopping, akkurat den formiddagen, eller at den utvalgte kanskje ikke har med seg noen mobil. Eller at den utvalgte for lenge siden har sluttet å huske at det finnes en torsdag i oktober da man bør holde seg ved teltene.

Følgelig får verden denne uhøytidelige, på grensen til udannede, seremoniløse overraskelsesmeddelelsen, som i kraft av sin visuelle overrumplingseffekt for veldig mange kommer til å bli stående for som «da den gamle damen fikk Nobelprisen og satte seg ned på trappa».

Livets ubønnhørlige kronologi og samtidens nesten uutholdelige underholdnings- og aktualitetsfiksering fører altfor ofte til at billedleggingen — og lydleggingen — av det faktum at en berømt person går ut av tiden sirkler rundt sortien, ikke rundt livet. Som om det er avslutningen det er viktigst å huske, eller det kroppslige uttrykket for personens seinere år.

Selvsagt har det gamle mennesket, og også det eldgamle mennesket, sin kroppslige verdighet. Doris Lessings fantastiske, furete bestemorsansikt er et uendelig sterkt uttrykk for liv som er levd. På disse famøse bildene, fra trappa i London i 2007, i sin blå kjole, kan hun tolkes som en Munchsk Alma Mater, ikke så forskjellig fra hun som sitter i Aulaen i Oslo, i sin bredbente positur. Fra denne kroppen kommer alt: Barn og fortellinger, kunnskapen, og livet selv.

Doris Lessings liv var mangslungent, og bevegelig, født i Persia, som det het, av britiske foreldre, men vokst opp i Rhodesia, som det også het. Hun startet å forflytte seg mens hun ennå var en tenåring. Man har diskutert om hun reiste fra eller til steder.

I første omgang er det lett å tenke at hun reiste fra, fra moren og fra faren, soldaten og sykepleieren som var blitt maisfarmere. Fra det afrikanske landlivet og de ikke særlig lykkelige farmerne, inn til storbyen, til Salisbury, som Harare het den gangen. Et klassisk morsopprør, etter modellen «mor får en datter som er så forskjellig fra seg selv at datter må flytte seg».

Og så ble hun voksen alene, med bare litt skolegang, men gjennom et radikalt, intellektuelt, litterært og kommunistisk miljø, og gjennom å bestille romaner som kom med posten fra London, gjennom å gifte seg tidlig og få først to barn, og siden ett til, med to ulike menn.

Alt dette finnes i romanene hennes, og i novellene: Tvilen, opprøret, politikken, kommunismen, selvstendigheten. Og det kan leses ut av portrettene av henne, den rene profilen, et slags klassisk filmstjerneansikt fra samtida, litt Ingrid Bergman-aktig (og for å låne et norsk ansikt, litt ung Merete Morken Andersen), klokt, tenksomt, pent og åpent.

En kvinne som forlater to av sine tre barn, velger vanskelig.

Likevel gjorde hun det, og dro med sin yngste sønn til London i 1949. Og med manuskriptet til den romanen som åpnet karrieren hennes: «The Grass Is Singing» - «Det synger i gresset» — en intens roman om svarte afrikanere og hvite kolonialister, om håpløsheten og forakten, om umulighet og urettferdighet, utkrystallisert i en hvit kvinnes nederlagsdømte forhold til sin mørkhudete tjener.

Herfra vokser forfatterskapet til mer enn seksti bøker, et originalt forfatterskap, et bredt forfatterskap. Samtidsnært og kritisk i de mer realistiske romanene, som Martha Quest- bøkene og ikke minst «Den gylne notatboken», som for mange er blitt kjerneteksten i forfatterskapet. Men skremmende og utfordrende både i det man har kalt de «inner- space», fantasibaserte romanene, og i de mer science fiction-aktige Canopus i Argos — bøkene.

Hun fikk mange lesere, bøkene fikk fantastiske omtaler. Hun mistet noen lesere da hun flyttet seg ut i det utopiske og dystopiske, hun vant nye med mer realistiske skrekkromaner som «Det femte barnet», der hun torpederer den «vestlige» familielykken med å la ondskapen fødes i dens midte. Hun diskuterte tidlig terrorisme.

Hun var verken en realistisk eller en ikke-realistisk romanforfatter. Høyt opp i åra var hun fremdeles på leting, litterært, idémessig. Kontakten hennes med Idries Shah, den afghanske aristokraten og sufisten, førte henne ut av den vestlige rasjonalismen og inn i bevissthetsutvidende tankebaner. Hun engasjerte seg og skrev om Afghanistan, hun kjempet med ord mot atomvåpen og for forberedelser mot atomkrig. I sin aller siste bok, «Alfred & Emily» (2008) snudde hun seg mot fortida og opphavet, og i en slags allmoderlig skaperverk ga hun sin far og sin mor helt nye liv i en ønskedrømt fiksjonsfortelling.

Doris Lessing var en urolig tenker, en original romanforfatter og et meget direkte, noen ganger litt for direkte menneske, som oftest sa det hun mente. På tomannshånd på eldre dager var hun søt, «engelsk», omsorgsfull, lavmælt — og fryktelig opptatt av katter.

Den store, fargerike, opprørske, litt ubehagelige fortellingen om den grensesprengende forfatteren og det radikale mennesket Doris Lessing er ikke skrevet ennå, men tro meg, den kommer. Jeg spår at den — ved å fokusere på forhistorien, før hun satte seg ned som urmoren på en trapp i London — blir en barsk fortelling om et av det forrige århundres mest selvgående og kreative individer.

• Janneken Øverland er litteraturviter. Som tidligere redaktør for oversatt skjønnlitteratur i Gyldendal var hun Doris Lessings norske forlegger gjennom mange år.