Doris Lessings tidsmaskin

LONDON (Dagbladet): Verden har vært gjennom en ny istid. Alt må læres på nytt. Det skjer i Doris Lessings nyeste roman «Mara and Dann», som utgis på norsk på nyåret. Lessing blir 80 år i oktober og er like aktiv som før med én ny bok i året.

Fakta om Doris Lessing

Hun tar imot i stua i det koselige edvardianske huset i West Hampstead. For hver gang jeg besøker henne, blir det flere afrikanske suvenirer her, blant annet masker og kokekar fra forskjellige deler av Zimbabwe. Hun besøkte familien ved juletider i fjor og håper å reise tilbake dit flere ganger. Hjertet hennes er i Afrika, der hun vokste opp. Den nye romanen handler om Afrika, eller Ifrik som det kalles i boka, etter neste istid.

Eventyr

Hun vil ikke si at dette er science fiction. - Jeg kaller boka adventure (eventyr, spennende opplevelse), og den bygger på en gammel eventyrtradisjon i mange land. En bror og en søster må flykte for å komme bort fra fienden, som i dette tilfelle er tørke og sult og den onde Kulik. De flykter fra et land til et annet og opplever slaveri, fangenskap, sult og prostitusjon. Det ender med at deres identitet blir avslørt som prins og prinsesse av et folk som holder på å forsvinne. Boka har en lykkelig slutt, som alle eventyr. - Mara og Dann kommer til et museum hvor de oppdager at menneskene som levde før istida, det vil si i vår tid, ødela jorda. De forgiftet fiskene, de hogg ned skogene, jorda ble til ørken, de spurte aldri hvilke virkninger deres politikk ville ha for etterkommerne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Miljøet

Doris Lessing liker ikke å snakke om et budskap i bøkene sine, hun liker å fortelle en god historie, så får leserne tolke den. Hun innrømmer imidlertid at hun er bekymret over miljøødeleggelsene. - Vi har ødelagt mye av naturen allerede, og vi spør oss aldri om hvilke konsekvenser nye oppfinnelser har. Fjernsynet har redusert evnen til konsentrasjon. Undersøkelser har vist at barn har vanskelig for å konsentrere seg lenger enn 20 sekunder om ett tema. Lommekalkulatorene har gjort at ingen kan legge sammen eller trekke fra i hodet, øredøvende musikk har gjort unge generasjoner døve. Dette er bare noen eksempler. Lessing er bekymret over langtidsvirkningene av dataalderen og Internett. Hvilken virkning har det for eksempel at vi blir vant til å slå opp alle data i stedet for å huske dem? Vil vi huske enda dårligere enn vi gjør i dag?

Tørke

- Boka handler om at istida har tvunget folk til å flytte sørover i Afrika eller Ifrik, som du kaller det. Så kommer tørken og tvinger dem nordover. Hvordan fikk du denne ideen? - Jeg så tørken på nært hold i Zimbabwe for noen år siden. Jeg så kvinner som måtte stå opp klokka tre om natta og gå mange kilometer for å hente vann i en brønn. De fikk bare nok til drikkevann, ingen i familien kunne vaske seg. Det var disse kvinnene som ga meg ideen. Etter flere års tørke i Matabeleland kom regnet for tre år siden. Alt var bare støv. Selv om jeg ikke liker å bruke uttrykket, så var regnet et mirakel, de kunne ikke ha overlevd lenger. Jeg spør henne om det er realistisk å snakke om en ny istid. Hun trekker fram rapporter som viser at voldsomme temperaturforandringer skjer regelmessig. Ingen vet når eller hvorfor det blir en ny istid, men når den først starter, kan temperaturene forandre seg dramatisk på 200- 300 år. Det som er sikkert, er at ingenting varer evig, vi har ingen garanti for at vår sivilisasjon vil overleve. Kommer det en istid, kan store deler av vår sivilisasjon og historie bli glemt, som i denne romanen. I forordet skriver Doris Lessing at sønnen Peter hørte på radio en historie om to foreldreløse søsken, bror og søster, som opplevde alle slags dramatiske hendelser, men det endte godt, og de levde lykkelig sammen. «Hvorfor skriver du ikke en slik historie?» spurte Peter, og ble forbauset da hun fortalte at romanen nesten var ferdig.

Glede

- Dette er den romanen som det har gitt meg størst glede å skrive, jeg var lei meg da jeg var ferdig med den, forteller hun. - Boka er på 406 sider, men likevel lett å lese. Du kan vel skrive en fortsettelse? - Det har jeg allerede tenkt på. Jeg vil gjerne vite hva som skjer med Dann, som jeg finner mest fascinerende. Lesere som har skrevet til meg, er mest opptatt av Mara, men Dann er en vanskeligere og mye mer sammensatt type. Doris Lessing liker å få brev fra leserne, og får alltid flere brev fra Norge. Hun venter spent på nordmenns reaksjon på Mara og Dann.

Ny Ben

Mens vi sitter og snakker, kommer et sykkelbud med korrekturen til den neste romanen. Det er fortsettelsen av «Det femte barnet», som kom ut i 1988. Boka handlet om et hyperaktivt barn som klarte å ødelegge en familie. Romanen om det håpløse barnet Ben Lovatt ble en bestselger, spesielt i Tyskland, og det var den tyske forleggeren som overtalte Doris Lessing til å skrive en fortsettelse. - Ben kommer ut på egen hånd som en ensom og hjelpeløs person. Han har et ulykkelig liv, men en kjærlighetshistorie lyser opp i boka, som kommer på engelsk til våren. Mer vil jeg ikke si, men jeg er spent på hvordan den blir mottatt. Fortsettelser blir ofte dårligere enn den første boka.

Kritisk

Doris Lessing er kritisk når det gjelder den politiske utviklingen i Storbritannia. Hun er sjokkert over prisstigningen. Huset hennes, som ble kjøpt for under en million kroner, er nå verd seks millioner. Husprisene flyr i været, slik de gjorde på slutten av 1980-åra, men så kom krakket og de falt. Under den lange perioden med Margaret Thatcher sa Doris Lessing i flere intervjuer at resultatet av thatcherismen var mer egoisme og mer grådighet i samfunnet. Hun forteller meg at en venninne hadde sett en gruppe meklere i City brenne en fempundseddel foran ansiktet til en elendig tigger for å vise sin forakt. - Mer kynisme og egoisme var Maggies gave til oss, sier hun. - Hva synes du om Tony Blair og to års Labour-styre? - Jeg er ikke imponert. De er bedre enn Thatcher, men de har ikke forandret mye. For meg er deres mangel på interesse for kunst verst. To venner av meg ble invitert til en kunstnerisk mottakelse i statsministerboligen, de var de eneste forfatterne, ellers var det bare popmusikere. En av våre fremste teatermenn, Peter Hall, forlot landet da de nektet å støtte ham. Det var en skam. Sam Wanamaker slet seg i hjel for å skape Globe-teatret. Nå inviterer Blair gjester dit, men staten støttet ikke oppbyggingen. Det er helt typisk i dette landet, politikerne vil gjerne ha æren uten å yte noe, sier Doris Lessing.