Dorsk Form

Ved å nekte å delta i en debatt rundt sine preferanser opphøyer Norsk Form seg til dommere for den gode smak, skriver Erling Fossen.

NORSK FORM ER

nylig blitt evaluert av den danske professor Søren Kjørup. I den grad evalueringen har skapt debatt skyldes det at lojale Norsk Form-støttespillere har tatt avstand fra rapporten. Sist ute er Ole Wiig, tidligere president i Norske Arkitekters Landsforbund, som i Aftenposten 14.7. kritiserer evalueringen for å være både mangelfull og overfladisk. Evalueringen er så kraftig kost at den fortjener å skape debatt rundt Norsk Forms rolle. Ikke minst når senteret nylig fikk ny leder og flytter til nye lokaler ved Akerselvas bredd. Trenger vi lenger Norsk Form?

Norsk Form er resultatet av at daværende kulturminister Åse Kleveland ville løfte fram arkitektur og design som en del av et utvidet kulturbegrep. Hun håndplukket Peter Butenschøn som rådgiver og han fikk nærmest frie tøyler til å opprette og skreddersy et kompetansesenter der han selv - Peter den store - skulle bli vaktmester for den gode norske smak. Med base i Kongens gate i Oslo har Peter Butenschøn og hans undersåtter brukt mediene og langet ut mot alt som er harry, vulgært og prangende.

HVA HAR EGENTLIG

Norsk Form oppnådd? spør Kjørup før han selv svarer: Ikke mye. Bensinstasjonene langs med landeveiene i Norge er blitt penere. Den kanskje viktigste konsekvensen av Norsk Forms virksomhet er at huseiere nå kan bli pålagt å male husene sine hvis naboen mener at farven er skjemmende. Norsk Form har nemlig klart å lobbe inn en ny estetikkpassus i Plan- og bygningsloven. I Larvik fikk nylig en huseier beskjed om at hans turkise hus måtte males om. Farven var så støtende at den til og med kunne skape farlige trafikksituasjoner, kunne Østlandsposten og Dagbladet nylig melde.

Et hovedankepunkt hos Kjørup er at Norsk Form i praksis har fungert som statlige smaksdommere uten å redegjøre for sine estetiske preferanser. Butenschøn har gjentatte ganger sagt at Norsk Form ikke vil være noen smaksdommer, men har likefullt felt smaksdommer i øst og vest; enten det er om glorete bensinstasjoner, prangende neonskilt, eller harry hoteller i Molde. Norsk Form henviser til et diffust begrep om «kvalitet» når de blir bedt om å redegjøre for sine estetiske preferanser. Men hva er kvalitet? Og hvem kan være uenig i at kvalitet er viktig? Ved å nekte å delta i en debatt rundt sine preferanser opphøyer Norsk Form seg til dommere for den gode smak. I virkeligheten har Norsk Form dermed spredd Peter den stores personlige smak som i praksis er fundamentert på en slags SV-modernitetsplattform der riktignok nostalgi er bannlyst, men der også postmoderne smaksbegreper som kontrast, støy, kaos, brudd, mangfold, og diskontinuitet er kastet i fengsel av smakspolitiet.

SØREN KJØRUP

kritiserer også Norsk Form for å satse på for mange hester, samtidig som senteret har oversett noen av hestene i sin egen formålsparagraf. Det står det: «Stiftelsen skal arbeide for å skape større forståelse og økt samordnet innsats for estetiske og økologiske verdier for å utvikle kvaliteten i det fysiske miljøet og bedre konkurranseevnen for norske varer.» De økologiske verdiene avgikk ved døden ganske tidlig og konkurranseevnen til norske varer har heller ikke vært et prioritert satsingsområde, selv om senteret var med å promotere en ny norsk ostehøvel i regi av TINE. Satsingen på design har mer eller mindre vært sammenfallende med utdelingen av årlige designpriser. Ifølge Norsk Forms egne ord har de konsentert innsatsen om tre hovedtemaer; «Skolen», «Turistenes Norge» og «Møtestedet»; der de to siste temaene er delvis overlappende.

En annen viktig innvending mot Norsk Form - som Kjørup ikke anfører - men som ligger i forlengelsen av formålsparagrafen, finnes i deres angrepsmåte overfor tettsteder og byer. To føringer ligger allerede i navnet. Den ene er at det finnes en god norsk form som alle små tettsteder og større byer skal utsettes for. Den andre føringen er at arkitektur blir sett på som form, og ikke som funksjon. Ikke minst legger Norsk Form vekt på å utforme gode møteplasser. De offentlige rom skal ha pene benker med matchende belysning og innbydende gatebelegg. Arkitekturen skal være tiltalende for øyet slik at både turisten, den gjennomreisende og den bofaste skal føle velbehag.

DISSE TO FØRINGENE

betyr i praksis at Norsk Form marginaliserer seg selv i forhold til storbyene, der den fysiske utformingen i stor grad er et resultat av (endrede) produksjonsforhold og de krav til infrastruktur dette forutsetter. Arkitektur anvendt i storbyer handler mye om å analysere og kartlegge strømmer - flows - og tilpasse seg disse. En utforming av de offentlige områdene rundt Oslo City - som har den største gjennomstrømningen av mennesker og offentlig kommunikasjonsmidler i hele Norge - må nødvendigvis bli annerledes enn et lite bygdesenter i Telemark. Arkitektur må forholde seg til hastighet og bevegelse på en helt annen måte i byen. Norsk Form kan muligens si noe om hva som er god gatebelysning i Kabelvåg, men hvordan utformer man gode møteplasser i f.eks. Groruddalen, som er landets kommunikasjonsknutepunkt?

Det må også være et paradoks at for enkelte marginaliserte grupper blant byens befolkning er de beste offentlige rommene de rommene som er mest nedslitt; der terskelen for bruk er veldig lav. Områdene rundt Plata og Bjørvika opp mot Gamlebyen er ikke gode norske rom, men veldig funksjonelle for uteliggere, narkotikamisbrukere og horekunder, som også har en rettmessig plass i storbyen.

NORSK FORM HAR

fått ny leder. I ti år har Peter den store fungert som et fyrtårn med en flat struktur rundt seg. I dette vakuumet er det nødvendig for den nye lederen å feste et nytt grep. Den nye lederen Brit Fougner er Arbeiderparti-politiker og mindre opptatt av estetikk og form. Estetikkbegrepet er sparket ut med Butenschøn, og Fougner har signalisert økt politisk bevisstgjøring hos senteret. Flere nye temaer er under utarbeidelse; bl.a. et samarbeidsprosjekt med Husbanken der senteret ser på nye boligtypologier tilpasset nye familiestrukturer i storbyen. Men spørsmålet som da melder seg, er: Kan Norsk Form i sin nåværende form overleve?

Senteret ble skreddersydd for Butenschøn og har under hans 10-årige ledelse økt fra åtte til 25 ansatte og budsjettet har økt fra to millioner til over 30. Senterets formålsparagraf er forsåvidt romslig formulert, men den økte politiseringen Fougner legger opp til, bidrar til å spre senterets fokusområder ytterligere. Det som fra før av var en mangslungen og uoversiktlig organisasjon organisert rundt fyrtårnet Butenschøn, blir enda mer uoversiktlig; både fordi fokuset spres ytterligere, men også fordi Fougner er en lagspiller i motsetning til Butenschøn.

Norsk Form oppsto som følge av et tett samarbeid mellom daværende kulturminister og Peter Butenschøn. Nå er begge gått fra roret. Det er et åpent spørsmål om Norsk Form da vil overleve.

HVIS NORSK FORM

ikke lenger vil være statens forlengende arm og kompetansesenter innenfor arkitektur og design, må senterets formålsparagraf endres radikalt. Navnet må også endres. Institusjonen ble skapt på 90-tallet som følge av en økt estetisk bevissthet. Intet så langt tyder på at Norsk Form vil overleve 00-tallets repolitisering.