Dosentens ordgyteri

«Dersom det kan undervises i dyd, slik jeg tror, så må det snarere være ved eksempelets makt enn gjennom bøker.» Dette skriver dosent i filosofi ved Sorbonne-universitetet i Paris, André Comte-Sponville, i sin bok «Liten avhandling om store dyder». Og vi kan ikke annet enn å gi ham rett.

Snakkesalighet er ingen dyd, hva enten det gjelder skrift eller tale. Dette ofte oversette faktum, som har like stor gyldighet for filosofiske utlegning som for alminnelig dagligtale, er vel verdt å merke seg - særlig under bokhøsten. Ikke slik å forstå at nøkternhet og knapphet bestandig er å foretrekke, men det må kunne fastslås at pratsomheten har relativt gode kår i dagens mentale klima. Desto mer påkrevet at oppegående intellektuelle i en slik situasjon vet å holde sin egen ordflom i tøylene, selv om kunnskap og vilje til formidling kan være aldri så mye til stede.

Hos André Comte-Sponville står intensjonene beklageligvis i et misforhold til formidlingsformen, med det resultat at en i og for seg velment tekst framstår som unødig ordrik og lite engasjerende. Enkelte akademikere henfaller fra tid til annen til en særegen form for ordgyteri, som er ganske usedvanlig trettende å komme ut for. Og her og nå er dette ekstra synd, for tilgjengelige og på samme tid utfordrende bøker om moralske spørsmål har vi ikke for mange av.

Praktisk moral

Forfatteren tar for seg de moralske dydene, eller med andre ord det som kjennetegner moralske handlinger og gjør dem til nettopp det. Altså hva vi kan kalle moral i praksis. Som forfatteren selv skriver: «Det gode er ikke noe å betrakte, det er noe å gjøre. Slik er dyden: Det er anstrengelsen for å oppføre seg godt som definerer det gode i selve denne anstrengelsen.» Comte-Sponville tallfester for anledningen dydene til 18, og behandler dem så en for en. Her finner vi prisverdige egenskaper som trofasthet, måtehold, mot, ydmykhet og kjærlighet - alle relativt kortfattet behandlet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Antallet - for øvrig en utvidelse i forhold til middelalderens sju såkalte kardinaldyder - er ikke ment som noen utfyllende behandling av moral- eller dydsbegrepet som sådan, men er mer et uttrykk for forfatterens personlige moraloppfatning. Og slik sett, altså som en subjektiv presentasjon av de menneskelige fortrinn, framstår prosjektet i utgangspunktet som interessant. Og positivt, i sin vektlegging av det gode og oppbyggelige framfor negativ samfunnskritikk. Som forfatteren sier det: «Hvorfor skal man anklage og fordømme?» Sant nok. Men positive hensikter behøver som kjent ikke å være noen kvalitetsgaranti.

Enkelhet?

For det er skuffende å se hvordan en lærd og velmenende mann som Comte-Sponville kan feilberegne sitt nedslagsfelt, siden han i denne boka mener å henvende seg til et bredt publikum. Og enda viktigere, siden han faktisk legger slik vekt på anvendt moral. «Hva er vel viktigere innen moralen enn anvendelse og liv?» som vår mann filosofidosenten ganske riktig påpeker. Men hvorfor i alle dager skriver han da en så snirklete og pratsom bok - om noe som først og fremst har med levd liv å gjøre?

Enkelhet er en av de dyder som tas opp i boka - og «Enkelhet er ikke tøv», som forfatteren presterer å si i forbindelse med såkalt «enkle» menneskers tankevirksomhet. Men selv aner han åpenbart lite om enkelhetens velsignelser. For hva er vel poenget med en bok om allmenngyldige dyder, dersom den ikke makter å engasjere i kraft av sin form eller sitt budskap. At anvendt moral er viktig, det visste vel de fleste av oss fra før - uten at vi trenger å høre det fortalt i tørre, professorale vendinger. Enkelhet er en dyd.

Dosering, derimot, er det ikke.

Christopher Hals Gylseth