Volden sprer seg: Demonstranter utenfor innenriksdepartementet i Kairo i går. «Mens demonstrantene fyller Tahrirplassen og volden atter sprer seg gjennom Kairo, er militærstyrets legitimitet i ferd med å bli enda mindre», skriver kronikkforfatteren. Foto: Esam Al-Fetori/Reuters/Scanpix
Volden sprer seg: Demonstranter utenfor innenriksdepartementet i Kairo i går. «Mens demonstrantene fyller Tahrirplassen og volden atter sprer seg gjennom Kairo, er militærstyrets legitimitet i ferd med å bli enda mindre», skriver kronikkforfatteren. Foto: Esam Al-Fetori/Reuters/ScanpixVis mer

Dømt til å mislykkes

Valgreglene i Egypt nærmest garanterer at det parlamentet som blir valgt ikke vil reflektere folkets stemmer.

Egypt, det største og viktigste av landene som har kastet regjeringen sin i løpet av den arabiske våren, er, skrensende, på vei mot et katastrofalt parlamentsvalg som begynner 28. november. Et valg som kan skyve landet til randen av borgerkrig.

Mens demonstrantene fyller Tahrirplassen og volden atter sprer seg gjennom Kairo, er militærstyrets legitimitet i ferd med å bli enda mindre. Tirsdagens erklæring om at det skal innsettes en ny samlingsregjering vil kanskje holde volden i sjakk en stund, men den kommende folkeavstemningen vil ikke lede til noe stabilt demokrati.

Valget vil mest sannsynlig mislykkes. Ikke på grunn av stemmestjeling eller vold, men på grunn av at reglene, som er sydd sammen av Egypts militære ledere, nærmest garanterer at det parlamentet som blir valgt ikke vil reflektere det egyptiske folkets stemmer.

Da jeg tidligere i år var i Kairo som valgrådgiver for politiske partier og frivillige organisasjoner, så jeg at de egypterne som hadde stått i front av revolusjonen ikke fikk komme til orde i den hemmeligholdte valgplanleggingsprosessen.

Ved utallige anledninger har politiske partier kommet med motsigelser til lovforslag, men blitt avspist med små, overflatiske endringer. Organisasjoner som var bekymret for kvinners og minoriteters representasjon i parlamentet, fikk ikke engang en plass ved forhandlingsbordet. FN, som spilte en avgjørende rolle i Tunisias valg, ble nektet kontakt med valgplanleggere i Kairo.

Resultatet blir et valg hvor de store partiene blir overrepresentert, mens de små blir utestengt, hvor koptiske kristne og progressive vil marginaliseres, og hvor millioner av egyptere blir nødt til å stemme på valgtapere i en unødvendig komplisert prosess som kombinerer proporsjonal representasjon med flertallsprinsippet, og med et antikvert kvotesystem.

En tredel av parlamentets 498 seter vil velges fra distrikter hvor vinnerne må ha flertallet av stemmene (om nødvendig i en omkamp mellom de to kandidatene som fikk flest stemmer). I disse distriktene vil det å ha et kjent navn gi etablerte, lokale maktmenn som motsatte seg revolusjonen, et overtak. Selv hvis flertallet av de valgte representantene ikke er forhenværende regimetilhengere med mektige stillinger i lokalt byråkrati, eller «rester», som egypterne kaller dem, har mange likevel vært brikker i det korrupte maskineriet som har regjert Egypt i flere tiår.

To tredeler av plassene går til distrikter der velgerne velger navn fra en partikandidat-liste, og partiene blir representert tilsvarende antall stemmer.

I motsetning til i Tunisia, som brukte et enkelt stemmesystem som inkluderte et mangfold av meninger i landets lovgivende forsamling, vil Egypts komplekse, lagdelte system mest sannsynlig marginalisere nye, progressive, sekulære og liberale grupper som ikke allerede har grasrotnettverk over hele landet.

Å tilsidesette mindre islamistiske og sekulære partier vil kunne skade folks tro på den demokratiske prosessen, og å ekskludere minoriteten av koptiske kristne kan vise seg å være katastrofalt.

Koptere vil sannsynligvis ikke stemme for islamistiske partier. Etter oktobers voldelige gatekamper mellom kristne demonstranter og det militære har de dessuten mistet troen på gamle liberale bevegelser som Wafd-partiet. I stedet samler de seg rundt nisjepartier som Rettferdsspartiet og Frie egyptere. Disse partiene får imidlertid ifølge målinger færre enn fem prosent av stemmene, noe som ikke er nok til å vinne flere enn en håndfull plasser. Hvis kopterne blir utestengt fra parlamentet, vil de heller ikke være representert i komiteen som tegner opp Egypts nye grunnlov.

Militæret har reservert halvparten av det nye parlamentet for «arbeidere og bønder». De benytter seg dermed av en regel som har vært brukt til å manipulere valgresultater helt siden Gamal Abdel Nassers tid.

I praksis betyr dette at de nye progressive partiene som er heldige nok til å få noen få plasser muligens ikke får fylle disse med de unge lederne som organiserte demonstrasjonene på Tahrirplassen i februar. Disse plassene kan i stedet overtas av arbeidere og bønder, som partiene ble pålagt å fylle listene sine med.

Frykten for valgnederlag er så stor at selv noen liberalere er vennlig innstilt til militærets forsøk på å dominere prosessen med å tegne opp en ny grunnlov. De er så redde for det muslimske brorskapet at de heller vil foretrekke sekulære militærkrefters kontroll framfor demokratisk valgte islamister.

Det kan være sant at militæret ønsker et impotent parlament, men når liberale tyr til å støtte et diktatorverktøy, ser framtida håpløs ut.

Egypt har et desperat behov for et valg, og for et parlament som blir oppfattet som rettferdig og inkluderende. Under de regler som militæret har pålagt valget, er sjansene små for at de vil få dette.

Om folkets stemmer ikke blir hørt i deres første postrevolusjonære valg, vil den uunngåelige demokratiske krisen få konsekvenser som vil strekke seg mye lengre enn til resten av den arabiske verden.