Dovent fra Dido

Gode låter, fin stemme, feil produksjon.

CD: Dido Armstrong har en stemme til å bli glad i. Ikke til å bli veldig begeistret av eller forelsket i, men glad i slik som man er i et kjært gammelt ullteppe eller en utvasket T-trøye. Og hun skriver, som oftest sammen med Faithless-bror Rollo, ditto behagelige melodier som er så enkle og funksjonelle at de kunne vært foredlet til orkestrert soulpop, twangy Nashville-klassisisme eller dronende retro-postpønk med akseptabelt resultat.

Ingen hadde forventet slike radikale stilendringer fra Dido og hennes produsenter (det skulle tatt seg ut) på oppfølgeren til 12-millionersselgeren «No Angel». Men i redselen for å støte fra seg lyttere, er «Life For Rent» blitt et fullstendig friksjonsløst album som liksom bare ruller inn i kjedsomheten, litt på samme måte som de mest monotone partiene på den nye Lene Marlin-plata (Marlin-produsent Mike Hedges har fingrene borti to låter på denne plata).

Resultatet er kassegitarpop med et slags new age-preg som ødelegges av fantasiløs trommeprogrammering, «atmosfærisk» synthbruk og en generell doven stemning. Kanskje er det bakstreversk å kreve en mer organisk/akustisk produksjon av en millionersselgende internasjonal storstjerne, men når de svulstige lydtablåene kveler både stemmeprakt og låtskriverhåndverk, er det noen som har gjort en dårlig jobb.

I grunnen er det ganske frustrerende, all den tid «White Flag» , «Sand In My Shoes» og tittelsporet i utgangspunktet er prima materiale. Men slik estetisk surmuling pleier det brede lag av platekjøperne glatt å overse, hvilket betyr at Dido vil få flere muligheter seinere til å lage en virkelig strøken plate.