Down and out i København

Røff rapport fra dansk underverden - med innslag av menneskelighet.

BOK: Det unge danske stjerneskuddet Jonas T. Bengtsson (f. 1976) har hederlige, men temmelig tradisjonelle ambisjoner med sin andre roman, «Submarino»: Han vil skrive realistisk om livene til menneskene vi ikke vil se, gi stemme til de stemmeløse - de som faller utenfor «A4-samfunnet»: Kriminelle, narkomane, horer.

Om dette utpreget «korrekte» prosjektet umiddelbart kan høres mer sympatisk enn spennende ut, er «Submarino» likevel blitt en roman med mange kvaliteter.

Bengtsson skriver nøkternt og sikkert, og unngår som regel sjablongene stoffet lett kan invitere til. Han er ikke redd for å bruke mange ord, men utnytter dem til å tegne et sammensatt bilde av brødrene som er hovedpersoner i «Submarino» - den ene en voldsdømt einstøing, den andre en heroinmisbrukende alenepappa.

Mørk barndom

Den ensomme, aggressive Nick fordriver tida med øldrikking, pumping av jern og tilfeldig sex med Sofie, som har rom like ved ham i sosialboligen og sørger over sønnen myndighetene har tatt fra henne.

Han tenker stadig tilbake på gamlekjæresten Ana, og en dag møter han igjen broren hennes, den forkomne Ivan, som han deretter veksler mellom å slå og - på gatas vis - hjelpe. Nicks bror, derimot, har etter kjærestens overdosedødsfall eneansvar for sin lille sønn Martin - noe hans eskalerende heroinforbruk gjør stadig mer komplisert.

Brødrene forteller selv hver sin sørgelige historie - et effektivt grep som overlater til leseren å bedømme den for mange temmelig sjokkerende hverdagen og de lyssky handlingene deres - og litt etter litt, gjennom stadige hopp i tid, avdekkes ei tilsvarende mørk fortid: Etter at de hadde bodd flere år på barnehjem, hentet guttenes alkoholiserte mor dem hjem. Det gikk imidlertid alt annet enn bra - hun var borte i dagevis, kom hjem bare for å finne noe å drikke og overlot til og med sin nyfødte baby i sønnenes varetekt. Så ille var det at de diskuterte å drepe sin egen mor.

Vold og drap

RØFF VIRKELIGHET: Jonas T. Bengtsson lar de narkomane og voldsdømte fortelle sine hverdagshistorier i romanen «Submarino». Foto: STEINAR BUHOLM
RØFF VIRKELIGHET: Jonas T. Bengtsson lar de narkomane og voldsdømte fortelle sine hverdagshistorier i romanen «Submarino». Foto: STEINAR BUHOLM Vis mer

Slik sett hviler «Submarino» på den høyst tradisjonelle - og sikkert ofte korrekte - forklaringsmodellen om at en vanskelig barndom fører til et tilsvarende vanskelig voksenliv. Særlig Nick kan framstå som følelsesmessig avstumpet. Men empatien finnes under den barske overflaten: I forholdet til Ivan demonstrerer han menneskelighet, og slutten - som ikke skal avsløres her, men som med sine religiøse offerassosiasjoner nok vil være for mye av det gode for enkelte - viser at selv om Nick langt fra er noe løvetannbarn, har en og annen blomst likevel trengt seg gjennom asfalten.

Som handlingen antyder, kan nok en viss sans for samfunnets mørke side, gatas kontante justis og alskens sosialrealistisk tristesse være en fordel i møte med «Submarino».

I Bengtssons univers går det i elefantøl, pornoblader og skittent kjønnshår. Litterære skildringer av horer og narkoselgere er nærmest en egen sjanger, og temmelig farlig farvann for utrenede skribenter. Men Bengtsson har kontroll, og later til å ha gjort upåklagelig research: Framstillingen av Københavns underverden framstår som troverdig, og unngår både moralisering og romantisering.

Omsorgssvikt

Forholdet mellom Martin og faren hans er rørende skildret, og heroinavhengigheten og desperasjonen og den evige jakten den fører med seg, er godt framstilt: «Hver dag er jeg en oppdagelsesreisende som kartlegger mørkeblå floder på innsidene av lårene». Han er en mann «med et apotek i blodet». Her finnes meget effektfulle øyeblikk: Martins far leter etter billigst mulige kiste til sin avdøde mor (arven bruker han til å slå seg opp som narkotikaselger); han blir konfrontert med et umulig valg etter at den lille sønnen har forsynt seg av stoffet hans; han raner en gammel dame som tror han er hjemmehjelpen: «Hun jeg holder på å rane, heter Margrethe Pedersen. Hun lager mer bråk enn de pleier».

«Submarino» er, sine røffe miljøskildringer til tross, først og fremst ei bok om forholdet mellom voksne og barn - gjennom to generasjoner - og om kjærlighet som ikke strekker til. Den handler ganske visst om grov omsorgssvikt, vold, drap og selvmord, men nå og da lyser et forsonende smil opp i mørket, som i skildringen av den forvirrede Ivans utrettelige samling av doknapper.

LES OGSÅ:

Down and out i København