Downs syndrom i barbariets tid

Grum og leken fabel fra Island

BOK: I bunnen av romanen «Skugga-Baldur» av den islandske Nordisk Råds Litteraturpris-vinner Sjón ligger en grotesk historie om dumping av et syndrombarn på Island mot slutten av attendhundretallet, nærmere bestemt ei jente som får navnet Hafdis Jonsdottir, og som kaller seg selv for Abba. Det som er iøynefallende med denne fortellingen er ikke først og fremst temaet, men måten historien er fortalt på. De første førti sidene følger vi en prests revejakt i de høyere islandske strøk midtvinters, og tror at boken består av kortprosa-tekster. Det er naturlyrisk og særegent, men svært så minimalistisk. Etter førti sider beveger vi oss imidlertid tilbake i tid, og med det er fortellingen om Hafdis liv og hennes redningsmann - botanikeren og opplysningsmennesket Fridrik B. Fridjonsson på Brekka - i gang.

Ulvebarn

Vi føres inn i romanen via naturen, og går ut av den via naturen. Imellom fins vi menneskene, som stort sett er fortølpede og folkelig fordomsfulle, og mot det: noen få isolerte karakterer som prøver å holde humanismens lys brennende. Hafdis reddes av Fridrik fra å bli fraktet til Danmark, hvor hun antaglig skal selges. Han lærer henne opp i språk og vitenskap. Det er ikke ulikt historien om Kaspar Hauser, som er den mest kjente av de såkalt ulvebarna: de som har vokst opp med så godt som ingen kontakt med andre mennesker, og derfor er som rene tavler å regne.Den råskapen som mange av Hafdis\' støpning ble utsatt for i eldre tider, virker nærmest uforståelig i dag. Men forholdene er også en kjent sak. Sjón bringer ikke noe nytt til den floraen av overgrepsskildringer. Barbari er barbari, opplysning er humanisme og fremskritt, og dermed basta.

Gode og onde

Presten er ond, botanikeren god. Fortellingen gjør heller ingen forsøk på inngående psykologiske studier av personene. Det temaet som lanseres som tilknytningen til vår tid; spørsmålet om en skal kunne velge bort de som er annerledes, synes jeg blir for søkt. Dette er ikke noe innlegg, men en fortelling. Originaliteten ligger i at Sjón, som foruten å fortelle historien på et særegent vis, også er en leken forfatter. Han tyr ikke til den historiske romangenrens faktarefereranser i fremstillingen, og gir oss ikke følelsen av å være med på det fiksjonaliserte studiet av en tid, men boltrer seg egenrådig med ordleker, rim og regler, omsnuinger og radbrekkinger av ord. Også med den pinefulle hendelsen som slutter fortellingen og som forholder seg til tittelen «Skugga-Baldur» viser både til et sagn om et avkom av en katt og en rev, og en ond ånd), viser Sjón frem en lekende holdning til utformingen av stoffet. Ville rådet vise en yngre og friskere litteratur frem med å la valget falle på Sjón, eller var det de litterære kvalitetene som tok prisen over til Island i fjor? For det var overraskende at en tynn flis som «Skugga-Baldur» fikk prisen. For min del er det greit at det mindre prosaformatet innimellom tar plassen som vanligvis eies av mer omfangsrike realistiske romaner eller en politisk korrekt plassert lyriker. At Sjón behersker sine virkemidler, og ikke minst utporsjoneringens kunst, er det ingen tvil om. At oversetter Tone Myklebost har hatt en krevende oppgave, er sannsynlig; men det ser ut til at hun har moret seg godt med Sjóns karske og lakoniske sprell.