Ung rapstjerne: Bhad Bhabie med «I Got It». Foto: Atlantic Records
Ung rapstjerne: Bhad Bhabie med «I Got It». Foto: Atlantic RecordsVis mer

Ukas Vers: Bhad Bhabie med «I Got It»

«Dr. Phil» ble startskuddet for rappens Tonya Harding

Den unge rapstjernen Bhad Bhabie ble først kjent på «Dr. Phil». Hva er rapmusikkens integritet i 2018?

I've been with this shit, you a newbie (Weird ass hoe)

Out with the old, it's a new me

Bhad Bhabie, «I Got It»

Vi får de kjendisene vi ber om. Danielle Bregoli (født i 2003) ble først kjent i 2016 gjennom et intervju med Dr. Phil som gikk viralt online. Hennes ekstreme sosiolekt — en miks av tjukk Florida-aksent og rapfloskler — var morsom og forvirrende. Denne unge tenåringsjenten hadde et utseende som ikke matchet forsøkene på å fremstå truende og gatesmart, og intervjuet ble et prakteksempel på noe vi ofte ler av: Dissonansen mellom hva intervjuobjektene tror de er og hvordan vi seere mener de fremstår. Men den som ler sist, ler best. Nå er hun rapperen Bhad Bhabie, med en lukrativ avtale med Atlantic Records.

Så er Bhad Bhabie en gimmick eller en ordentlig rapper? Hun er uten tvil en rapper. Til og med en ålreit en: Mangelen hun har på tematisk variasjon kompenseres med selvsikkerhet og musikalitet i avleveringen — i tillegg til et øre for «hooks». Spørsmålet krever en utdypning av hva «ordentlig rapper» egentlig innebærer. Er det teknikk? Eller integritet? En ordentlig rapper bør vel kunne vise til å besitte begge. Og integritet er en sær greie, fordi for hver eneste «integritetsregel» som formuleres, finner man en interessant rapper som ikke innretter seg etter den.

Hadde du vist meg Bhad Bhabie for femten år siden, ville jeg avfeid henne — men også hennes versjon av hva rapmusikk er. Ikke bare var jeg mer popkulturelt umoden, men i 2003 (altså, året hun ble født) var amerikansk rapmusikk et tydeligere avgrenset område. Den store raphiten da var «In Da Club» av 50 Cent, og hans biografi symboliserte kredibilitet: Ikke bare hadde han en fortid som undergrunnsrapper, fyren hadde til og med blitt skutt hele ni ganger.

Selv om «In Da Club» er — musikalsk sett — en langt mer populistisk låt enn noe Bhad Bhabie har kommet med, så hadde 50 Cent fordelen av å ha «gjort seg fortjent» til denne populismen. Til og med Bubba Sparxxx, som samme år lanserte det Timbaland-produserte albumet «Deliverance», med fengende singler, ble avfeid som mer gimmick enn en kredibel hiphop-artist.

Og hudfargen hadde nok noe med det å gjøre. Eminem var verdens største rapper, men han var også unntaket som bekreftet regelen. Akkurat denne avgrensingen, av hvem det er som får lov til å bygge opp en karriere som rapper, har blitt endret radikalt siden da.

Rapmusikken har tatt over poplandskapet og dominert det — så å si fullstendig — i over ti år. Folks kunnskap om hvordan multikulturalisme viser seg i uttrykk og koder har økt. Sosiale mediers tilstedeværelse i våre liv har gjort at de fleste av oss er bedre kjent med misforholdet mellom hvordan vi er på privaten og hvordan vi ønsker å fremstå i det offentlige.

En hører raskt hvor komfortabel Bhad Bhabie er i «rapspillet», med linjer som «grown as hell and you still hatin’ / I look at you, and thank God I made it» eller «I know you remember me / No more sleeping on the floor / I got some money finally». Hennes rollefigur — et sted mellom trailer trash og aggressiv, feminin skryt — er ikke bare en som glir fint inn i amerikansk rap, men en «persona» den amerikanske historien ofte hyller. Som Tonya Harding, Bonnie Parker eller Dolly Parton.

Så når Bhad Bhabie tuter fram med sin rapkarriere, er det i en rapverden der mange av de gamle barrierene er fjernet. Det gjelder også hvordan hvite amerikanske rappere kan — eller bør — fremstå. Jon Caramanica kaller de nye spillereglene for «post-ansvarlighet»: En ny generasjon med rappere som Mike Stud, Post Malone og G-Eazy: som har bygget sin fanskare gjennom sosiale medier. Og uten å behøve å vise respekt for de sosiale lagene hvor kodene de bruker kommer fra.

Bhad Bhabie som «problem» for rapfanatikere er mer komplekst enn spørsmålet om hun er en «ordentlig rapper», med integritet, eller ei. For selv som gimmick — en viral hit som skviser ut det hun kan få av sine femten minutter i rampelyset — er Bhad Bhabie et symbol på at rapmusikkens tilstedeværelse i popkulturen er noe annet enn i den formative perioden på 90-tallet.

Denne nye virkeligheten for rapfans, spesielt de som ser på seg selv som opptatte av de lange linjene i sjangerens historie, trenger ikke å å behandle 2018 som en oppskakende tid. Signalene på at en artist som Bhad Bhabie kom til å slå gjennom — og levere helt grei rapmusikk — har dukket opp i mange år. Uten Iggy Azelea, ingen Bhad Bhabie. Uten Katy Perry, Justin Bieber, Miley Cyrus, Taylor Swift og deres inkorporering av det «urbanes» koder, ingen Bhad Bhabie. Uten Riff Raff — og filmen «Spring Breakers» — ingen Bhad Bhabie.

Tiden for å se på integritet i rapmusikk — og da kanskje også andre sjangre som rock og jazz — som forbundet med evnen til å kunne vise til å være en del av en historisk kontekst, den er forbi. Lærdommen man kan hente ut av å se Danielle Bregoli være femten år, være «Bhad Bhabie» — og tilsynelatende mene denne fremtoningen som andre insisterer må være en maske, er at «integritet» i rapmusikk ikke består av urokkelige parametre.

Integritet kjennes igjen som integritet gjennom det — beklager den snobbete referansen — Wittgenstein kalte «familielikhet»: Bhad Bhabie har en slags integritet, men hva den består av er ikke det samme som 50 Cent sin bestod av. Og så minner Bhad Bhabie om Riff Raff. Slik finner vi stadig fram til hvordan man kan identifisere integritet, uten å alltid vite hva det egentlig er for noe. Familielikhet — og Wittgenstein — er muligens unødvendig kompliserte verktøy å benytte seg av for å forstå rap og kjendiser som Bhad Bhabie. Men det er ikke alltid kjendisene vi ber om er enkle å forstå.

Twitter: @emiliosanhueza