Dra til Helsinki!

HELSINKI (Dagbladet): - KIASMA, KIASMA, ropte stafettdanserne på sine betongsokler foran Steven Holls fantastiske museumsbygning under den offisielle åpningen før pinse. De unge aktørenes rytmiske trinn fortsatte 24 timer i trekk, og denne begivenheten var vel verd et døgns dans.

KIASMA peker ikke bare mot, men innleder ei ny framtid for finsk kunstliv. Lørdagens publikumsinnrykk gikk opp i ca. 15 000, og det vitner om hvilken offentlig interesse det er for museet. Holl har på sin side skrevet seg inn i arkitekturhistorien med dette dristige prosjektet, som det tok fem år å fullføre fra startskuddet gikk. KIASMA kommer til å rangere ved siden av Frank A. Gehrys Bilbao-bygg som en av 90-tallets djerveste nyskapninger på museumsfronten, og med sine scenefasiliteter for multimedieforestillinger og teknologiske utrustning er det også egnet til å møte kunstneriske utfordringer i neste millennium.

Annen utfordring

Holl sto overfor helt andre arkitektoniske og funksjonelle utfordringer enn Rafael Moneo møtte i Stockholm, da spanjolen fikk oppdraget med det nye Moderna Museet. Mens Skeppsholmens miljø fordret en sammensmeltning med de tradisjonsrike omgivelsene, måtte New York-arkitekten både tilpasse seg en begrenset tomt og spille ut bygget mot markante naboer som det granitt-tunge riksdaghuset, hovedpostkontorets høyblokk og Mannerheim-monumentet. Der Moderna Museet er en institusjon som hegner om modernismens pionerer og kunsten fram til i dag, tegner finnenes nye kunstforum riss av den kunsthistoriske perioden som startet med 1960-åras oppbrudd fra - og delvise brudd med - den modernistiske epoken. Slik har KIASMA en helt annen karakter enn institusjonen på Skeppsholmen, og krever en annen bygningsmessig struktur enn anlegget i Stockholm.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det arkitektoniske grepet hos Holl er slående i utformingen av den formmessig spente og svungne bygningskroppen. Det samme gjelder dens materialbruk, og de mange detaljer som er samstemt ut fra den opprinnelige forestilling og endelige funksjon. Veien fra den individuelle ideens arnested i akvarellen gjennom det omfattende samarbeidet - på tvers av Atlanteren - til det ferdigstilte bygget kom på plass har nok vært lang. Likevel blir den første visjonen i vannfarge fastholdt i den endelige løsningens komplekse samspill av aluminium, betong, glass, messing, sink og stål. Helsinkis horisontale lys - som Holl først fanget inn i akvarellens transparente toner - reflekteres også i KIASMAs sandpapirhåndterte metallhud, og strømmer inn i interiøret gjennom bygningskroppens åpninger.

Holls signatur

Anslaget er et annet i baldakinen foran hovedinngangen, som med sine elementer av stål, syrebehandlet messing og sandblåst glass minner om en konstruktivistisk skulptur - men fungerer som hvilested og overdekket vandringsled. Detaljer som dørhåndtakene har Holls signatur, som ellers sitter i alt fra automatiske kraner til belysningsarmatur og ikke bare på navneplata utenfor. Vel inne står man på det mørke murgulvet i en lysende ankomsthall av hvitkalket betong under et knekket skylight, og møter et rom som forener dynamisk modernisme med klassisk katedralkarakter. Det sugende perspektiver åpner mot forventningene i enden av en svungen korridor, og en rampe som stiger svakt og lokkende mot andre etasje. Alternativet heis fins også, men man forføres forbi og velger gangveiene.

Holl har her skapt bevegende byggekunst som aktiviserer sanser og stemmer sinnet til åpenhet underveis, men demper den arkitektoniske apparaturen til aksenter av form og lys når man kommer til kunstens rom. Salene er individuelt dimensjonert, og fungerer etter de ulike betingelser som gjelder presentasjonen av foto, grafikk, installasjon og video. Med tanke på det siste er mye mørklagt på de 90-tallsdominerte åpningsutstillingene, der aspekter fra den internasjonale samlingen, et spesialbestilt prosjekt av den amerikanske «scatter»-maleren Polly Apfelbaum og en mangesidig mønstring med finskheten som tema står på programmet.

Sluses ikke

Man får ikke følelsen av å sluses fra rom til rom, og det fins mange muligheter til å sitte ned og ta kunsten inn over seg i salene. Holl gir også åpninger til å ta kunstpauser, og omgivelsene i nærmere øyesyn - med utsikt bak vidåpne glassvegger eller i friluft på balkonger. Bygget åpner seg også utenfra, og man kan passere gjennom det og oppdage dets vidt forskjellige sider.

Synet av publikum inne på vei opp en vindeltrapp eller i samtalens ro, har tydeligvis appell til de tusener av forbipasserende om selv å ta del i det som skjer i de fem etasjene under KIASMA-takets kurvatur. Det finske publikum lot seg i alle fall anspore, og for den som fortsatt tviler på kombinasjonen av Holl, Hamsun og Hamarøy er det bare en ting å si: Dra til Helsinki!

INSTALLASJON OG MONUMENT: -Polly Apfelbaum gulvmaleri inn og Mannerheim-statuen.