- Dra til Kambodsja

ETT RESULTAT av vinterens debatt er det nye lys som er satt på den norske ml-bevegelsens praksis her hjemme. Pål Steigan har naturligvis et poeng når han sier at AKP tross alt aldri drev med terror, selv i «våre mest venstristiske perioder», som han formulerer det. De var vel for norske, når alt kom til alt. Men er det nå så sikkert at AKP (ml) var så uskyldige? I Weekendavisen for 31.januar i år intervjues norsk gifte Torben Weinreich om sine 20 år som kommunist og medlem av det danske søsterpartiet KAPs ledelse:

«Paradoksalt nok var det norske AKP faktisk et skræmmebillede på, hvor galt det kunne gå for et marxistisk-leninistisk parti. Partiet var fantastisk strengt og levede i en konstant krigskommunistisk tilstand, idet de mente, at krigen var nært forestående, altså en russisk invasion og et efterfølgende sammenstød mellem Sovjet og NATO. Partiet hadde den selvopfattelse, at det i løbet av få år ville blive forbudt, fordi det ville være illegitimt fra begge supermagters synspunkt. Nordmændene praktiserede våbentræning, og i partiets skolning kunne man komme langt ud i diskussioner, jeg ikke husker fra Danmark, blandt annet om nødvendigheden af at dræbe andre mennesker. Man forudså en tilspisset, revolutionær situasjon (...). For at blive medlem skulle man derfor indse at man kunne komme til at slå ihjæl, og at det kunne ramme mennesker, som stod en nær, for eksempel ens venner eller foreldre.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Weinreich får så spørsmål om han ikke ble forskrekket om at de talte om å slå venner og foreldre ihjel, og han svarer: «Man blev i hvert fall mindet om, at det hele ikke kun var abstrakt».

Kanskje er ikke avstanden fra AKP til Pol Pot så lang likevel? Hva sier norske ml'ere til dette i dag? Stilt overfor denne ideologien var de norske ml'erne som rådyr fastfrosset i lyskjeglen fra en bil: fjetret. Kunne ikke Steigan og hans kolleger være ærlig på dette punkt? Si det like ut og beklage det, uten forskjønnende omskrivinger og forsøk på å unnfly det moralske ansvaret? Dette er mitt femte spørsmål til ham.

TILBAKE TIL det konkrete utgangspunkt, Kambodsja: Steigan kritiserer meg for å ville sidestille resultatene av feilslått jordbrukspolitikk med drap. Han siterer Ben Kiernan på at 1/3 av de 1,7-8 millioner drepte i Kambodsja døde som følge av feilslått jordbrukspolitikk. Deres død kan derfor ikke regnes som drap, skrev han i høst. Gjør det noen forskjell? Det er noe perverst over et slikt bokholderi, stilt overfor en så massiv menneskelig lidelse.

Jeg har bedt professor Ben Kiernan presisere sitt syn på denne siden ved Pol Pots gjerninger. Han sier følgende: «Pol Pots politikk gjorde situasjonen i Kambodsjas landdistrikter desperat. Selv om dødsfallene på landsbygda i Pol Pots regjeringsperioder skyldes i stor utstrekning regimets politikk, kan de ikke formelt klassifiseres som folkemord, selv om vi snakker om kriminelle unnlatelser. For det det dreier seg om er et vanstyre som forårsaket massive tap av menneskeliv gjennom hungersnød og sult, utløst av en bevisst politikk å nekte folk adgang til mat og medisiner.»

PÅL STEIGAN avsluttet sitt svar til meg i høst med en rekke konkrete spørsmål om USAs ansvar for Pol Pots herjinger. Han spør om hva slags grunnlag det er for demokrati i et land som er bombet sønder og sammen av USA. Ser ikke jeg noe ansvar hos USA og Vesten for å ha ødelagt Kambodsja?

Det gjør jeg. Men det grunnleggende spørsmål er om USAs forbryterske bombing - som jeg selv var med å protestere mot i studietiden i USA - stiller Røde Khmer i et mer fordelaktig lys. En forbrytelse gjør ikke en annen mindre. Det er ikke mulig å si at RK er uskyldige fordi USA også var skyldige. Like lite som man fra amerikansk hold kan si at de ikke er skyldige i krigsforbrytelser fordi RK-regimet viste seg å være så mye verre. Dette er moralsk kalkulasjon av den mest lavpannede sorten.

I synet på USA er det store felter av enighet mellom Steigan og meg. Ett overslag sier at omtrent 600 000 mennesker, mer enn 10% av landets befolkning på den tiden, omkom i utvidelsen av Vietnamkrigen fra 1970, og særlig USAs bombing. Ingen bagatelliser dette. Det var en enorm forbrytelse. Krigshandlinger er ille nok, men massedrap på egen befolkning representer et sivilisasjonsfall som om mulig er enda verre.

Nå kan verdenssamfunnet reparere i alle fall noe av den moralske skaden ved å bidra til et energisk oppgjør med de overlevende av Røde Khmers kadre. Vi kunne lage en ny front. Jeg går i allianse med hvem som helst, særlig Pål Steigan, for å få dømt folkemorderne i Kambodsja.

1. JEG VIL MED dette offentlig utfordre Pål Steigan og alle de som var ned ham i AKPs partiledelse i 70-årene, Sverre Knudsen, Hilde Haugsgjerd, Finn Sjue, Sigurd Allern, Tron Øgrim, Peder Martin Lysestøl, Egil Fossum, Jon Michelet, Jorun Gulbrandsen, og alle de jeg ikke vet om eller har glemt som hadde fremtredende posisjoner i partiet i disse årene, samt de som i frontorganisasjonen RV nekter å ta inn over seg denne historien, å reise til Phnom Phenh og Tuol Slong-fengslets folkemordmuseum for personlig å konfrontere seg med de grusomheter som ble det konkrete resultat av den ideologi de støttet den gang (og nå?).

Tuol Slong er sammen med filmen om dødsmarkene blitt stående som selve sinnbildet på Røde Khmers despoti. 16 000 fanger passerte gjennom dette tortursenteret. Etter hvert som paranoiaen steg innen RK, økte også tallet på partikadre som ble sendt dit, à la Stalin. Ufattelige perfiditeter fant sted. Alt gjennomført byråkratisk i Eichmann-ånd. Alle de ulykkelige ble fotografert ved ankomsten, barn, kvinner, menn, deres tilståelser nedskrevet og arkivert før de ble eksekvert, oftest med køller. Du kan se deres ansikter redselsslagne den dag i dag fra disse bildene. Det er sjelerystende og samtidig nyttig vaksine mot totalitære lengsler, hvor de enn forekommer. Arkivet fra Tuol Sleng bør deles ut på neste styremøte i AKP.

Det jeg etterlyser er ærlighet til å konfrontere seg med det faktum at dette ble den logiske konsekvensen av den ideologi de selv innesto for og organiserte sine liv etter. Politikk er ikke lek med ord. Ikke så få innen dette partiet tror på disse idéene også i dag. På samme måte som jeg mener at også tidligere medlemmer av NS - uansett hva de en gang stod for og visste dengang - burde ha personlig integritet nok til å konfrontere seg i Auschwitz med følgene av den ideologi de engang lånte sin støtte til.

Moralistisk? Overdrevent?

Nettopp ikke. Dette er å ta politikken på alvor. For politikk er noe mer enn uendelig letthet rundt seminarbord. Politikk fordrer bevissthet om handlingskonsekvenser. Politikk må ikke innebære opphevelse av kritisk sans, alle krav til refleksjon, kunnskap og konsistens i et metahistorisk prosjekts navn. Eller at man går fra branntomten som om intet er skjedd.

La nå ikke dette nok en gang bagatelliseres av litterater, slik det ble sist. En følge av f.eks. Dag Solstads forfatterskap er å gjøre ml'ernes politiske og moralske fall til en serie pussigheter. Er Dag Solstad enig i at dette ble effekten av hans ml-romaner?

2. MITT ANDRE forslag er å lage et bredt anlagt forskningsprogram med forskere fra historie og samfunnsvitenskapene som kan få adgang til arkivene og intervjue de ledende folk mens de ennå er blant oss og husker godt. Bruk gjerne bevegelsens egne folk som er historikere som konsulenter, men la andre skrive. Sverre Knudsen er et navn som melder seg naturlig.

3. DERNEST BØR partiledelsen markere 30-årsjubileet ved å utstede en offisiell unnskyldning til det norske folk for den ideologi de ville legge til grunn for sitt styre i Norge? Og fordi de på uansvarlig vis ikke hadde tenkt godt nok gjennom hvilke sannsynlige følger en slik revolusjonær maktovertakelse ville få for vanlige folk? Jeg mener dette på alvor og vil be om reaksjoner fra folk som var aktive dengang.

4. TIL SIST burde partiet legges ned som en trist blindvei i norsk politisk historie - og en endelig avslutning av tradisjonen fra Oktoberrevolusjonen. RV bør gå samme vei med mindre partiets nyvalgte leder, Torstein Dahle, prioriterer annerledes og tar et grundig oppgjør med alt dette totalitære slagget. Hittil er det ikke skjedd.

Hoveddommen over AKP er at partiet shanghaiet mye rettmessig ungdommelig kritikk av urettferdighet og forkrøplet denne idealismen inn i totalitær retning. Partiets regnskap i norsk politisk historie er, med delvis unntak av avisa Klassekampen, bare negativ. (Det hindrer ikke at indviduelle ml'ere har utført gangs arbeid i idealistiske organisasjoner). Klassekampen kan ikke bli en avis for venstresiden uten at AKPs eierforhold avvikles fullstendig og avisa stryker sin revolusjonære retorikk i formålspargrafen. Jeg spør sjefredaktør Brynjulf Braanen om når dette vil skje.

Demokratiet er for radikale mennesker både et middel og et mål. Det er et våpen i hendene for de som ønsker større sosial rettferd og utgjør samtidig betingelsene for at en slik tilstand skal kunne oppstå og vedlikeholdes, i spann med politisk frihet.

Siden antikken har demokratiet vært primært begrunnet som den beste garanti mot tyranniet, illegitim makt, vilkårlighet, rettsløst elitestyre. Demokratiet er den arena som må brukes for å oppnå den mest mulige optimale balanse mellom rettferd, likhet, effektivitet, kvalitet og frihet. Her finnes en enorm arv av modeller og ideer som kan fordype folkestyret, gjøre det mer uavhengig økonomiske maktkonsentrasjoner, kulturell nivellering og populismens gift. I denne debatten har AKP (ml) intet å bidra med. Intet. Beklager.

TENK OM AKPs medlemmer kunne bli med på et slikt program: å fordype demokratiet. Da må partiet fjerne alle illusjoner om terrorstyrte revolusjoner og gigantiske prosjekter for å fremme den absolutte lykke. Og konfrontere seg med fortiden. Jeg innbyr Pål Steigan til å være med på å stake ut denne veien med sitt svar.