1. Frank Ocean
«Nostalgia, Ultra»
Det er ikke bare hyperaktiv, grovkornet, blodspyttende rap med finlandshette og skateboard som kommer fra det stadig mer omtalte hiphop-kollektivet Odd Future Wolf Gang Kill Them All.
Den seneste gateplaten fra Los Angeles-gjengen presenterer oss for den 23 år gamle R&B-sangeren og låtskriveren Frank Ocean, som debuterer gratis på nettet etter brudd med plateselskapet Def Jam.
Vi får en blanding av originalbeats og nytolkninger av låter med band som Coldplay og The Eagles, der Ocean synger med rammende innlevelse og popteft.
Det hele er ekstremt fengende og inderlig, men samtidig vittig og referansetung. Har du sansen for en artist og produsent som The-Dream, må du umiddelbart strekke hånden over til nedlastningsknappen og få lirket låter som «Swim Good» og «Novacane» inn på ipoden din.
Og som et lite, avrundende PS, må det vel nevnes at Beyoncé skal har huket 23-åringen inn som låtskriver etter å ha hørt «Nostalgia, Ultra».
Anmeldt av Eirik Kydland (22. mars 2011)
Hør singelen «Swim Good» i Wimp
Hør singelen «Swim Good» i Spotify
2. PJ Harvey
«Let England Shake»
Det er verdenskrig. Unge briter marsjerer mot døden. På veien passerer de avrevne armer og stinkende kjøtt, raserte landsbyer og innvoller i gresset, før de til slutt møter en dødsengel med gitar. På «Let England Shake» har PJ Harvey lik i lasten, og de hamrer, banker, bråker for å få lov til å slippe ut og fortelle sin historie. Andre igjen, blir liggende og råtne i skyttergravene. For en ting er sikkert, på PJs åttende album er det ingen, absolutt ingen, som slipper unna.
Er det grusomt? Ja. Er det vakkert? Å herregud ja. PJ går til fronten bevæpnet med sitrende sang og hjerteskjærende lyrikk, fengende rytmer og melodier som danser av gårde som døde sjømenn på havets bunn. Som på forgjengeren «White Chalk» (2007) har hun tonet ned sin massive stemme til en nesten hviskende og ungpikeaktig vokal. Stemningen er tidvis oppløftende, ja av og til euforisk, som soldatene har fått en pust i bakken for å lese brev hjemmefra, før de harde realitetene, i dette tilfellet et overraskende gitarriff, slår inn.
En av PJs største styrker, i tillegg til stemmen og meloditeften, er uforutsigbarheten. På «Let England Shake» er den eksemplifisert ved den fantastiske bruken av samples. Det apokalyptiske tittesporet inneholder kanskje tekstlinjer som «Pack up your trouble/let's head out & splash about in the fountain of death», men benytter seg også av elementer fra den skrullete femtitallslåten «Istanbul (not Constantinople)». Drømmeaktige «Written in the Forehead» åpner med en nydelig, nesten bomullsaktig gitarlyd og handler om en by i fyr og flamme, og så, plutselig, dukker Niney the Observers reggaeklassiker «Blood and Fire» opp i bakgrunnen.
Det er så effektivt, så elegant, så eksepsjonelt at man ikke vet om man skal le eller gråte. Når PJ Harvey danser tåspiss på nervene dine, er det uansett lett å ende opp med å gjøre begge deler.
Anmeldt av Sigrid Hvidsten (11. februar 2011)
Hør albumet i Wimp.
Hør albumet i Spotify.
3. Tom Waits
«Bad As Me»
«Bad As Me» er Tom Waits' første album med bare nytt materiale siden «Real Gone» (2004). Har vi savnet ham? Å, ja!
Her hektes du effektivt på fra det øyeblikket du treffer Play-knappen: Som en orkan treffer blåsere, Charlie Musselwhites bluesmunnspill, Tom Waits hamrende piano og perkusjon og gitarene til Keith Richards, Marc Ribot og Larry Taylor oss. Seinere melder folk som David Hidalgo, Augie Meyers og Flea seg på. Men noe har skjedd. Den infernalske, angstbiterske, fandenivoldske, gryntende Tom Waits er nesten forduftet. Tilbake står en mildere og mer tilgjengelig artist. Men det gjør ikke noe. Etter noen ballader, den ene vakrere enn den andre, slår han hardt tilbake i den dystre krigsprotesten «Hell Broke Luce», som glir over i en nydelig finale, «New Year's Eve». Tom Waits er fortsatt vår mann!
Anmeldt av Øyvind Rønning (21. oktober 2011)
4. Kanye West og Jay-Z
«Watch the Throne»
«'Watch the Throne'» er ute! Har det forandret livet ditt ennå?» spurte The Village Voice. Den omhypede samarbeidsplata til de største hiphopstjernene i verden, raplegenden Jay-Z og produsentvidunderet Kanye West, hadde truffet internettet med kraften til en gjennomsnittlig meteor.
Skiva har vært sagnomsust siden ryktene om den begynte å gå i fjor - og hele tiden innhyllet i et slør av mystikk. Opp mot gårsdagens plutselige albumslipp har det vært mer sladder enn musikklekkasjer. Opp til da kunne «Watch the Throne» vært hva som helst: fantastisk, forjævlig. Jay-Zs tidligere samarbeid med R.Kelly og Linkin Park gjorde ihvertfall ikke sitt for å roe ned fansens nerver.
Men så viser det seg at «Watch the Throne» slett ikke er et album, det er den sabla Monolitten.
Et 17 meter høyt fallossymbol opp mot himmelen. En tour de force i spissfindig skryt og glitrende raprim. En pekeneseaktig demonstrasjon i hvor lett det er å kjøpe fantastiske samples, hvor enkelt det er å dra tidenes største, beste og mest overdådige hits opp av Gucci-buksene.
Og ikke minst en paradering av musikkbransjens mest talentfulle vennegjeng, som gjerne synger en strofe (Frank Ocean, The-Dream, Bon Iver osv.) eller produserer et spor (Q-Tip, Hit-Boy osv). Som Beyoncé så kraftfullt synger på monumentale «Lift Off»: «We gon take it to the moon/take it to the stars/How many people you know who can take it this far?».
Men hvis man bare fokuserer på det grandiose ved låter som den spinnville «Ni**as in Paris» og dubstep-inspirerte «Who gon stop me», mister man litt av poenget. Står du for langt fra Monolitten, ser du ikke menneskene som kveiler seg oppover, og du ser heller ikke humanismen som gjennomsyrer (nesten) hver tone i «Watch the throne».
Jay-Z og Kanye forteller livshistorier. Sine egne historier, fortellingene til mannen i gata, groupiene, konene, mødrene, musikerne og moteslavene. Det handler om storbyvold og trangen til å komme seg opp av ghettoen, rase- og klassesegregering og ikke minst:
Kjærligheten til musikken. Det er lunt, ettertenksomt, sjukt, sjukt, sjukt fengende. Men om plata har snudd opp ned på livet mitt? Njei. Men den kommer ihvertfall til å prege det i et par dager, uker og måneder framover.
Anmeldt av Sigrid Hvidsten (9. august 2011)
Hør albumet i Wimp.
Hør albumet i Spotify.
5. Bon Iver
«Bon Iver»
Hvordan følger man opp en nærmest myteomspunnet debut, hvis suksess var tuftet på hjertesorg, sykdom og avsondring fra verden?
Bon Ivers Justin Vernon har med sitt andre album «Bon Iver» valgt å videreføre mange av de elementene som gjorde «For Emma, Forever Ago» så fengslende, samtidig som horisonten ikke lenger skygges for av dystre hyttevegger.
Vernons falsett bevrer også denne gangen over porøse musikalske teksturer, og tekstene er fremdeles vanskelige å fange der de virvler rundt i et poetisk kaos. Men allerede på åpningssporet «Perth» viser Vernon hvilket stort skritt han har tatt fremover.
Marsjtrommer, strykere og blåsere varsler et album fylt av stadig nye lag av musikalske referanser - uten at det noen gang tipper over i det overdramatiske, overmelankolske eller overambisiøse.
«Bon Iver» er balansekunst på høyt nivå.
Anmeldt av Maria Horvei (21. juni 2011)
Hør albumet i Wimp.
Hør albumet i Spotify.
6. Gillian Welch
«The Harrow & the Harvest»
Det er litt «urettferdig» at bare navnet til Gillian Welch står på dette albumet, men det henger nok sammen med at hun er blitt en merkevare - og nesten en egen sjanger - innenfor folk eller den sekkeposten som nå helst kalles americana. Sjøl kaller hun musikken american primitive.
Som vanlig står nemlig hennes faste låtskrivermakker, duettpartner og ofte eneste musiker, David Rawlings, ved hennes side. Han produserer også. De to har jobbet sammen siden Welch sin oppsiktsvekkende modne debut «Revival» som 19-åring i 1996, den gang med T-Bone Burnett som produsent.
Hun deltok riktignok her og der på makkerens soloprosjekt under navnet Dave Rawlings Machine i 2009, utmerkete «A Friend Of A Friend», men det er åtte år siden forrige album under Welch sitt navn.
Hun har ikke brukt tida på å revolusjonere sitt eget uttrykk. Hvorfor skulle hun forresten gjøre det? Det vil, si, uttrykket er atskillig mer sparsommelig - og minimalistisk - enn på «Soul Journey» (2003), der Welch «eksperimenterte» med flere instrumenter. Hun er tilbake i det enkle uttrykket vi kjenner fra fantastiske «Time (The Revelator)» fra 2001, bare enda jevnere.
Og du trenger ikke mer enn to stemmer, to gitarer og unntaksvis en banjo eller et munnspill om du heter Gillian Welch. Tvert imot ville det bare ødelegge om hun begynte å pakke inn låtene sine i glossy papir.
Welch fortalte i 2007 i et intervju i Dagbladet at hun skriver låter med «hastigheten til en isbre», men at hun «så smått» hadde begynt med neste plate. Hun legger til at den blir skumlere enn forrige album.
Og hun holder ord, for fort går det ikke. «The Harrow & The Harvest» er bare hennes fjerde album siden debuten.
Hun har også uttalt at hun mistet håndverket som kreves for å skrive gode låter og at hun og Rawlings ikke er blitt fornøyd med resultatet de gangene de er gått i studio. Men skumlere?
I så fall er det skummelt vakkert, og særlig når de synger duett. Og så er det trist.
Melankolske låter som «Dark Turn Of Mind», «Tennessee», «Down Along The Dixie Line» og avsluttende «The Way The Whole Thing Ends», med sin myke og såre sang og uhyre følsomme gitarspill, er smykker du får lyst til å ha på deg hver dag.
Under åpningen «Scarlet Town» går riktignok tankene til britisk folkrock ala Fairport Convention og Pentangle, men Welch sin musikalske base er de historisk sett fattigslige Appalachia-fjellene i USA., det enorme området som ga grobunn for både hjemmebrent og mountain music seint på 1800- og tidlig på 1900-tallet.
Musikken til Welch og Rawlings kunne også vært fra den tida.
Og den er ikke bare trist, her er også noe så uvanlig som forsiktige opptempolåter, som «The Way it Goes» med et snev av sigøynermusikk i det uvanlig «raske» gitarkompet, og duetten «Six White Horses».
Solo eller duo? Gitarist og låtskrivermakker David Rawlings er så viktig for Gillian Welch at de like gjerne kunne framstått som duo. Men Welch er blitt en merkevare.
Anmeldt av Øyvind Rønning (28. juni 2011)
Hør albumet i Wimp.
Hør albumet i Spotify.
7. Wilco
«The Whole Love»
Det var jevngodt med fri bar etter stengetid da Wilco i 24 timer lot sitt nye album «The Whole Love» strømme fritt ut av hjemmesiden sin i forkant av utgivelsen.
Resultatet var omtrent tilsvarende: Ekstremt god stemning blant ivrige fans og hemningsløs fråtsing så lenge det varte. Og naturligvis: tunge dagen-derpå-tendenser i øyeblikket da linken som førte inn til herligheten ble erstattet med en håndskrevet 404-«lapp» med den nådeløse påskriften «This page does not exist».
Albumet er virkelig noe å glede seg til. Kort oppsummert platen hvor Jeff Tweedy styrer sitt fabelaktige mannskap ut i brottere sjø, sammenliknet med den relativt myke seilasen «Sky Blue Sky» og den joviale putringen på «Wilco (The Album)».
Den er bundet inn usedvanlig flott i form av et langt, eventyrlig åpningsspor, sju minutter lange «Art of Almost», og avslutningssporet, tolv minutter lange «One Sunday Morning (Song For Jane Smiley's Boyfriend)». Disse to maktdemonstrasjonene illustrerer mye av Wilcos akkumulerte, hvileløst ambisiøse storhet.
Dette er låter som spenner over mesteparten av det musikalske og soniske universet de har utviklet de siste ti årene.
Og det er et univers som framstår som mer og mer raffinert fordi Tweedys band finner stadig nye måter å flette disse ulike musikalske personlighetene sammen på.
«Art of Almost» starter trangt, blippete, knitrete - det er nærmest en kjølig, synthorkestrert elektronikaballade som gradvis snirkler seg mot et hardt, hoggende sluttparti hvor den suverene gitaristen Nels Cline får bruke de siste minuttene til å bråke frenetisk og frydefullt. «One Sunday Morning» er i andre enden av skalaen, en låt som slekter på det klassiske, episke avslutningssporet à la Dylans «Sad Eyed Lady Of The Lowlands», folkpreget, klimprete, pianotrillende og med en vâr, dryg dynamikk med tiltagende, nesten umerkelig intensitetsøkning og hvor en hel flokk av djevler tusker i detaljene.
«The Whole Love» er på mange måter et komplett og oppsiktsvekkende allsidig album, hvor bandets opprinnelige americana-utgangspunkt og improvisasjonsfokusert, krautinspirert støyrock ikke lenger bare lever naturlig side om side, men i fascinerende blandinger og smakssammensetninger. «Dawned On Me», «Born Alone» og «Standing O» er den typen «streite» rocklåter som kanskje ville vært mer konvensjonelt gjennomført om de hadde vært med på «Wilco (The Album)», men som her tilføres forbedrende lydsnacks og inspirert glød. Rene countrylåter som «Black Moon» og 60-tallspastisjer som tittelsporet dras tilsvarende baklengs gjennom fuglekassa - eventyrlig, eiendommelig.
Kort sagt: Wilco oppfører seg som det de faktisk er, nemlig verdens beste band.
«The Whole Love» imponerer slik sett fordi fallhøyden fra en slik posisjon er enorm, og fordi det antakelig er det beste og mest komplette albumet bandet har begått siden «Yankee Hotel Foxtrot».
Anmeldt av Sven Ove Bakke (6. september 2011)
Hør albumet i Wimp.
Hør albumet i Spotify.
8. The War On Drugs
«Slave Ambient»
Godt håndverk og eksperimentell vilje er viktige stikkord for «Slave Ambient». Et album som gjerne skal få definere denne siden av musikkåret 2011.
Basen til Adam Granduciel og hans venner i The War On Drugs er tuftet på respektfull håndtering av gitardrevne innfallsvinkler med sus av mye Dylan og litt Springsteen, men supplert med en egenrådig hang til det beste Ride og My Bloody Valentine stod for tidlig på 90-tallet.
Drevet fram av subtilt tilstedeværende støyelementer og glidende overganger reiser bandet et landskap som er skarpt, innfløkt og sofistikert - men aldri utilgjengelig.
Sekvenser som «Your Love Is Calling My Name» via «The Animator» og videre til «Come To The City» binder og skyver «Slave Ambient» sakte gjennom hjerte og hjerne, før den slår rot i bevisstheten med vedvarende begeistring og nysgjerrighet.
Strålende prestert.
Anmeldt av Julia Pettersen (2. september 2011)
Hør albumet i Wimp.
Hør albumet i Spotify.
9. James Blake
«James Blake»
Alltid herlig når musikk råker rett i sanseapparatet, setter deg ut, får deg til å glemme at du sitter plugget til datamaskinen i et kontorlandskap eller står i kassakø på Kiwi.
Ekstra interessant er det når musikken som får deg til å stoppe opp ikke er prangende og brøler etter oppmerksomhet, men i stedet er helt stillferdig, ja, nesten innadvendt.
Med sitt debutalbum fremkaller britiske James Blake denne følelsen flere ganger. Den 23 år gamle produsenten og DJ-en har allerede blitt lagt merke til på grunn av tre EP-er og ikke minst en gripende versjon av Feists «Limit To Your Love», kåret til en av fjorårets beste sanger her i Dagbladet.
I coverlåten, som også er med på albumet, blandes buldrende dubstep-ekko med tandre pianoakkorder, og liknende kontrasteringer mellom harmoni og dissonans gjør fabelaktige «The Wilhelm Scream» og «I Never Learnt To Share» til sterke kandidater når årets liste skal lages. Har du ikke hørt de tre overnevnte sangene, er det bare å gripe til tastaturet umiddelbart! Seriøst.
Blake lager altså en slags dekonstruert klubbmusikk. Her svever oppkuttede rytmer, spredt basspumping, små blip og spøkelsesaktige brokker av stemmer rundt, som i ruinene av et implodert diskotek. Det låter fremmed og utenomjordisk, men samtidig treffer det flere ganger rett i planeten, rett i hjertet.
Mye har det å gjøre med Blakes stemme - den sender tankene til både Antony Hegarty og Arthur Russell - og måten han så variert behandler denne på: tekstlinjer kuttes opp, manipuleres og legges lagvis før stemmen plutselig står helt naken igjen. Slike små produksjonsjuveler er platens drøye halvtime full av, og selv om et par låter er såpass skjøre at de står i fare for å blåse bort fra lytterens oppmerksomhet, har James Blake ganske sikkert levert en av de mest originale popplatene vi får høre i år.
Anmeldt av Eirik Kydland (8. februar 2011)
Hør albumet i Wimp.
Hør albumet i Spotify.
10. Mastodon
«The Hunter»
Smakebitene fra «The Hunter» som allerede har versert både på nett og radio her hjemme, har antydet at Mastodon har beveget seg bort fra den mest halsbrekkende progmetalen som fikk sitt kompleksitetsklimaks i «Crack the Skye» for snaut tre år tilbake.
Et forrykende album på alle mulige måter, men også et forvarsel om at kvartetten risikerte å møte seg selv i døra dersom de skulle fortsatt i samme retning.
Dette har de tydeligvis tatt til etterretning - låttilnærmingen på «The Hunter» er nemlig av et helt annet slag.
Her handler det om relativt korte sanger med fokus på tradisjonelle vers/refrengstrukturer.
Men selv om «The Hunter» i stor grad er gjengens mest tilgjengelige plate til dato, betyr ikke det at de har kappet bort de arrangementsmessige spissfindighetene sine - de har bare blitt flinkere historiefortellere.
Detaljrikdommen er der fremdeles, men den er porsjonert ut i mer konsumerbare porsjoner og er aldri i veien for nerven i låta eller de innbydende vokallinjene.
Sistnevnte aspekt er noe de åpenbart har jobbet mye med denne gangen.
Både Troy Sanders, Brent Hinds og Brann Dailor leverer sine beste prestasjoner her.
Dailor er for øvrig albumets definitive stjerne både vokalt og trommemessig.
«The Hunter» er i sannhet en utrolig fascinerende reise inn i det vidtfavnende mastodonske fabelriket.
Låtene har alle sine særegenheter, samtidig som de i fellesskap danner en utrolig fengslende konseptuell ramme.
Fra den gyngende 70-tallsrockeren «Curl of the Burl», via kosmosreisen «Stargasm» - mon tro om Dailor har hørt mye på trommespillet til Iron Maidens Nicko McBrain i det siste? - og ambiente «Creature Lives», til den mytiske avslutningslåta «The Sparrow», er det ren parademarsj.
Du finner den et sted i skjæringspunktet mellom Pink Floyds ulmende «Dark Side of the Moon», Iron Maidens gitarmonster «Powerslave» og Queens of the Stone-Ages komisk fullendte «Songs For the Deaf».
Ja der, ja.
Anmeldt av Torgrim Øyre (22. november 2011)
Hør albumet i Wimp.
Hør albumet i Spotify.
11-30:
11. Terius Nash:
«1977»
12. M83:
«Hurry Up, We're Dreaming»
Hør albumet i Wimp.
Hør albumet i Spotify.
13. Atlas Sound:
«Parallax»
Hør albumet i Wimp.
Hør albumet i Spotify.
14. Gang Gang Dance:
«Eye Contact»
Hør albumet i Wimp.
Hør albumet i Spotify.
15. Anna Tärnheim:
«The Night Visitor»
Hør albumet i Wimp.
Hør albumet i Spotify.
16. The Decemberists:
«The King Is Dead»
Hør albumet i Wimp.
Hør albumet i Spotify.
17. Adele:
«21»
18. Opeth:
«Heritage»
Hør albumet i Wimp.
Hør albumet i Spotify.
19. The Jayhawks:
«Mockingbird Time»
Hør albumet i Wimp.
Hør albumet i Spotify.
20. Ry Cooder:
«Pull Up Some Dust and Sit Down»
Hør albumet i Wimp.
Hør albumet i Spotify.
21. Kurt Vile:
«Smoke Ring For My Halo»
Hør albumet i Wimp.
Hør albumet i Spotify.
22. Lykke Li:
«Wounded Rhymes»
Hør albumet i Wimp.
Hør albumet i Spotify.
23. John Maus:
«We Must Become the Pitiless Censors of Ourselves»
Hør albumet i Wimp.
Hør albumet i Spotify.
24. Real Estate:
«Days»
Hør albumet i Wimp.
Hør albumet i Spotify.
25. Machine Head:
«Unto the Locust»
Hør albumet i Wimp.
Hør albumet i Spotify.
26. Girls:
«Father, Son, Holy Ghost»
Hør albumet i Wimp.
Hør albumet i Spotify.
27. Washed Out:
«Within and Without»
Hør albumet i Wimp.
Hør albumet i Spotify.
28. Beirut:
«The Rip Tide»
Hør albumet i Wimp.
Hør albumet i Spotify.
29. Fleet Foxes:
«Helplessness Blues»
Hør albumet i Wimp.
Hør albumet i Spotify.
30. Feist:
«Metals»
