Drabantbyen våkner

Den spesielle Oslo-kulturen har omsider fått sine fortolkere blant samtidens forfattere. Eller kanskje jeg skulle si: De forskjellige Oslo-kulturene. For som alle større byer er Oslo en samling «bygder», hver med sitt begrensede territorium, hver med sine geografiske særtrekk, sitt befolkningsmønter, nærings-grunnlag og språk, sine tradisjoner og sin folklore.

I løpet av få år har vi fått Dag Solstads rekonstruksjoner av miljøet rundt Grünerløkka, Karsten Aalnæs har erindret fra sin oppvekst på Kampen, Jan Carlsen har tatt for seg Torshov og Jan Erik Vold startet vel det hele ved å sykle omkring på Briskeby.

Selv Jon Michelet svinger innom heimstaddiktningen når heltene hans vinger innom Ullern/Bestum-traktene.

  •  Det spesielle med det miljøet Tove Nilsen skildrer i sin nye roman «Skyskraperengler», drabantbymiljøet eller nærmere bestemt miljøet på Bøler, er at dette er en del av den ferskeste tilvekst til Oslo-kulturen. Drabantbyen som bokform er et etterkrigsfenomen i vårt land, og selv om drabantbytilværelsen etterhvert definerer svært mange menneskers liv, er det først nå at den første generasjon unger som vokste opp i de første drabantbyene er blitt så store at de kan se tilbake på drabantbyen som et autentisk bakgrunnsmiljø, vurdere den, beskrive den og forstå den innenfra.

Tove Nilsen går da også tilbake til sine barndomsopplevelser i denne boka. Sammen med to venninner, Rita og Siri, opplever 11-årige Tove det merkelige og vekslende livet i høyblokkene hvor alle er innflyttere fra de forskjelligste kanter med den forskjelligste bakgrunn, de forskjelligste håp for framtida og nå må de finne ut av et usikkert samkvem i en kjempemessig betongby, slengt på måfå inn i de ulendte skogstraktene øst for Oslo. Og leseren aner gjennom jentenes fnisende småfrekke innsikt i naboers ulike yrkesliv, selskapsliv og privatliv hvilket brutalt sosialt eksperiment drabantbyen er: Mennesker revet ut av sin sammenheng og slengt sammen i arkitektoniske nødløsninger, innstilt på en kvantitetsproblematikk.

  •  Boka er mer en bred folkelivsskildring enn en roman. Fortellingen favner et par dusin personer, de fleste samlet i familiegrupper på tre og fire, noen svært gjenkjennelige, noen eksotiske, andre lett karikerte.

Forfatteren plukker dem opp på et punkt i deres liv, setter dem ned på et annet. Som regel uten at ytre hendelser eller personlige drama danner noen innlysende ramme eller struktur. Om da ikke småjentenes elleveårige geskjeftighet, som etter hvert modner til tolv-trettenåringens slumrende før-pubertet skal markere aksen som de øvrige anekdotene bygges rundt.

  •  Boka er kvinnesolidarisk på den måten at det stort sett er jentene og deres mødre som er hovedpersoner. Selv om de så langt ifra er eksemplariske. Men viktigere tror jeg det er at den er solidarisk med hele det baktalte drabantmiljøet, med de menneskene som flyttet hit, eller ble flyttet hit på femti- og seksitallet. Solidarisk med blokka som boform, med Bøler som «bygd».

Her er ingen veklager over hvor fælt det er å vokse opp slik. Tvert imot blir det brokete persongalleriet og deres livsførsel, slik vi blir gjort kjent med det til sammen en bekreftelse på menneskets tilpasningsevne og vilje til å finne positive løsninger. Og dette til tross for at forfatterens framstilling her og der kanskje kan virke litt vel pittoresk, et argument en bør gjøre seg kjent med.

Språket er kompromissløst dialekt-muntlig, slik at det nesten kan virke demonstrativt tidlig i boka, men senere glir det naturlig. Tove Nilsen viser at hun behersker dette språket og det gir henne en sjanse til å unnslippe det litt småpene skjønnskriveriet som har skjemmet et par av hennes tidligere bøker.