Drag

Hallingdals store sønner har gått ett skritt videre på sin fjerde plate og har mer «Drag» enn noen gang.

Hellbillies framstår nå som et tøffere band som balanserer mellom country, pop og rock - med vekt på det siste.

Gjengen fra Ål har fornyet seg, uten at det har gått på bekostning av særpreget.

For selv om musikken er flere hakk vassere enn på forrige plate, er basisen fortsatt Arne Moslåttens suverene betraktninger over livet i dalføret, som i balladen «På Ål stasjon»; «Eg såg'n fysst på perrongen / For meg so va'ræ ein sensasjon / Han kom med toget frå Drammen / Ein neger stod på Ål stasjon».

Så glem D.D.E. og Vazelina Bilopphøggers. Med sin fjerde plate befester Hellbillies sin posisjon som bygdeband nummer en.

Men den litt trauste bygdecountryen er borte, og Hellbillies framstår nå som en moderne gruppe som bør gå rett hjem i urbane strøk like gjerne som på bondelandet.

Bandet låter bedre enn noen gang, ikke minst takket være riffene til Lars Håvard Haugen. Han har utviklet seg til en av Norges beste gitarister, og står dessuten for både musikken og produksjonen sammen med vokalbror Aslag.

Lasse Hafreagers honky tonk-piano sørger som vanlig for nødvendig krydder sammen med det virtuose felespillet til Rob Hajacos - som også er førstevalget til Garth Brooks og andre stjerner i Nashville.

Helvete kan ikke være ille ...