Dragning mot diktaturet

Det er i år hundre år siden Émile Zola skrev den berømte brannfakkelen «J'accuse», som for første gang ga begrepet intellektuell et innhold.

I anledning hundreårsmarkeringen har det en rekke ganger den senere tiden blitt trukket fram i positive ordelag hvordan den viktige arven etter Zola er blitt forvaltet av intellektuelle i det 20. århundre, hvordan intellektuelle har spilt rollen som kritiske samfunnsrefsere, voktere av universelle menneskerettigheter og demokratiske idealer.

Det som imidlertid ikke er kommet like klart fram, er at dette er en arv som ikke alltid er blitt ivaretatt like godt. Tvert imot ser vi en tendens til at venstreintellektuelle i flere tilfeller har støttet opp om diktatur og folkemord enn forvaltet rollen som voktere av menneskerettigheter og demokratiske idealer. Et av de klareste eksemplene på det i Norge er ml-bevegelsen på 1970-tallet sin hyllest av det totalitære regimet i Kina under kulturrevolusjonen.

Den kinesiske kulturrevolusjonen ble innledet ved Maos svømmetur ned Yangtse-elva en varm julidag i 1966, og ble ikke avsluttet før ved hans død ti år senere. Da hadde kulturrevolusjonen krevd flere hundre tusen liv, nesten tre millioner mennesker var havnet i arbeidsleirer, og en rekke uskyldige personer var blitt utsatt for vold og tortur. Når forskere i dag skal gjøre opp status over hele Maos styretid, konkluderer de mest kritiske med at rundt 80 millioner døde som følge av Maos politikk i tiden 1949 til 1976. Det er flere døde enn man antar Hitler og Stalin til sammen hadde på samvittigheten. Hva var det som gjorde at en norsk gruppe venstreintellektuelle, som var så fundamentalt kritiske til eget samfunn, totalt ukritisk omfavnet et slikt regime?

En grunnleggende forklaring er antakelig at ml-bevegelsen oppfattet Kina som et annerledesland . For ml-bevegelsen var kulturrevolusjonen symbolet på den ekte, fornyede og glødende revolusjonen, som ga håp og viste en vei for alle verdens undertrykte. Den kinesiske modellen av sosialismen representerte den ideelle formen for proletariatets diktatur, og var dermed noe å kjempe for, også i Norge. Ikke bare var alt strålende solglødende i Kina, det var også totalt annerledes enn i Norge. Kina var desentralisert der Norge undergravde distriktene, antibyråkratisk der Norge var hierarkisk. Mens en her hjemme så økt materiell velstand som viktigere enn forholdet til medmennesker, levde kineserne et ekte liv med virkelige menneskelige verdier. Alt ml-erne syntes var fantastisk, var kinesisk; alt de foraktet, var norsk. Den klare avstandtakelsen til eget samfunnssystem var en viktig årsak til at drømmen om den kinesiske utopi kunne oppstå.

Det var de kinesiske samfunnsendringene og de antiautoritære elementene ml-erne la merke til, identifiserte seg med og skildret - nettopp de aspekter som de ønsket å forandre i Norge. Enkeltindividet, som var offeret for kulturrevolusjonen, var ikke i fokus for ml-ernes forestillinger. I den grad den enkelte kineser ble nevnt, så var dette i stereotyper som smilende, lykkelige og harmoniske mennesker. Det var samfunnsendringene som var det essensielle, og i forhold til disse spilte individet en underordnet rolle.

På samme måte var ideologi overordnet realpolitikk. Flere norske aviser la vekt på realpolitikk i skildringene av kulturrevolusjonen, og spekulerte på om den dreide seg om politisk maktkamp med påfølgende kaos, anarki og utrenskninger. Dette ble avvist av ml-erne, som heller konsentrerte seg om Maos tanker - ideologien. Dette resulterte i at to diametralt motsatte bilder ble skapt av den kinesiske kulturrevolusjonen.

Videre spilte det polariserende norske diskusjonsklimaet inn på ml-ernes holdning til Kina. Ml-erne mente at feilinformasjon om Kina var utbredt, og tilbakeviste det de så som løgner og usannheter i andre deler av pressen. Forsvaret for Kina ble utformet delvis som en reaksjon på den negative presseomtalen kulturrevolusjonen fikk her hjemme. Kritiske journalister ble beskyldt for å forstå - eller helst misforstå - kulturrevolusjonen ut fra vestlige standarder. Ml-bevegelsen stilte seg avvisende til mer kritiske syn, og var samtidig konsekvent imøtekommende til opplysninger som underbygget egne forestillinger.

Blant disse var ml-ernes egne skildringer fra besøk i Kina. Reiserapportene illustrerer hvordan norske ml-ere - gjennomgående unge, velutdannede og kritiske mennesker - ble forblindet. Den ene delegasjonen etter den andre kom tilbake og ga i stor grad identiske rapporter om kommunene, fabrikkene og skolene de hadde sett. Bare utvalgte sosiale og politiske aspekter ble nevnt i reiseskildringene fra Kina: De besøkende så ingenting av det andre deler av pressen fremstilte av vold og kaos.

De reisende var politiske pilegrimer, som søkte hellige steder i sin politiske religion. Det kunne være Maos fødested, en ny fabrikk, et massemøte eller noe som konkretiserte drømmene og symboliserte det nye. Reisene virket enten som en bekreftelse på en allerede etablert tro, eller de førte til omvendelsen. Viljen til å tro gjorde de reisende blinde, viljen til å tro at Kina hadde realisert det ekte sosialistiske samfunn. Ml-bevegelsen var fanget av sin egen utopi, som var hellig i den forstand at den ikke åpnet for kritiske motargumenter.

Tilretteleggelsen av reisene spilte også en sentral rolle. De besøkende reiste i faste opplegg, og hadde ikke særlig anledning til å gjøre ting på egen hånd, eller møte folk utenfor det opplagte programmet. Slik var det bare de positive sidene av Kina som ble vist fram. Også ulike former for vertskapsteknikker spilte inn. De reisende ble mottatt på en vennlig måte, som gjorde at de kjente seg velkommen og verdsatt, noe som lett kan ha ført til at kritiske innvendinger forsvant. Måten de besøkende ble mottatt på, i kombinasjon med hva de ønsket å se, var på mange måter viktigere enn det de faktisk så.

Selv om fremstillingene av Kina verken rommet tvil eller kritikk til det kinesiske samfunnet, så kan det likevel være at de reisende opplevde eller fikk en anelse av skyggesidene, hørte om vold eller utrenskninger. Reisende fra Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF) - som ved dannelsen av partiet AKP (m-l) i 1973 gikk inn som partiets ungdomsorganisasjon - var i Kina i 1967. De uttalte da at de ikke fordømte eventuelle utslag av voldshandlinger som forekom i landet, for dette var noe som måtte skje under revolusjonen. Som ved den religiøse dommedag, når de jordiske syndene skal gjøres opp før det rettroende menneske kan tre inn i paradis, så måtte en gjennomgå lidelser for å nå fram til det ideelle sosialistiske samfunn. Voldsproblematikken var imidlertid et aspekt som ikke ble omtalt i skildringene fra Kina.

Når en skal forklare hvorfor en gruppe venstreintellektuelle, som var så grunnleggende kritiske til eget samfunn, ble blinde i forhold til et regime som Maos Kina, så ligger sentrale forklaringer her hjemme. Forestillingene om Kina handlet i stor grad om ml-erne selv og deres syn på det samfunnet de var en del av. Ml-bevegelsens dyrking av kulturrevolusjonen var en negasjon av det de oppfattet som problemer i den norske velferdsstaten. Det som skjedde under kulturrevolusjonen passet som hånd i hanske med det hjemlige prosjektet, nemlig opprøret mot det etablerte. Kina ble en verdifull utopi fordi den ga ml-bevegelsen et grunnlag å drive samfunnskritikk ut fra. Slik ble kulturrevolusjonen brukt for å fremme ml-ernes eget mål, å forandre det norske samfunnet.

Selv om man kan forklare ml-ernes fascinasjon for et av dette århundrets mest blodige og feilslåtte politiske eksperimenter, så er ikke dette ensbetydende med å ha forståelse for engasjementet. Ml-erne sviktet arven fra Zola og dermed sin rolle som kritiske og samfunnsengasjerte intellektuelle. Den kritiske holdning til autoriteter og den sosiale samvittighet som ml-erne etterstrebet på hjemmebane, ble et vrengebilde i deres forhold til Kina. I dag er det ikke lenger grunnlag for tvil om grusomhetene som foregikk under kulturrevolusjonen. Unnskyldningene for ikke å vite er ikke lenger akseptable. Er tiden inne for en kritisk refleksjon over tidligere politiske standpunkter?