Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Dragning mot høst

Even Johansen er definitivt på din og min side med et nær perfekt stykke orkesterpop.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

CD: Hva er egentlig den beste prestasjonen?

1. Å gjøre den mest elegante og gripende norske plata i melankolisjangeren på denne siden av Midnight Choirs «Amsterdam Stranded» fra 1998.

2. Å gjøre den beste Bob Dylan-coveren på det vi kan huske.

3. Å skape høststemning i slutten av juni.

Mektig album

Even «Magnet» Johansen, med Chocolate Overdose og Libido på sin rockstjerne-CV, klarer alt dette. Han er sikkert aller mest fornøyd med å ha fått til det første, han kan være kjempestolt over å ha fått til det andre (med en rørende vakker «Lay Lady Lay» i duett med godjenta Gemma Hayes), og han trenger ikke å skamme seg over det siste - han er tross alt bergenser i skotsk landsbyeksil.

«On Your Side» - her hjemme oppfølgeren til den kommersielt skammelig oversette «Quiet & Still» og hans solodebut utenlands - er et mektig album på alle måter: emosjonelt og instrumentalt, melodisk og stemningsmessig.

Orkesterpop

Den mest nærliggende sammenlikningen er Portishead-sanger Beth Gibbons' «Out Of Season»-album fra i fjor. «On Your Side» er også et dramatisk og tiltrekkende stykke orkestrert popmusikk som overbeviser med sin detaljrikdom og smygende melodiføring.

Magnets romantisk anlagte sårhetsrock er i positiv forstand mindre teatralsk enn det beslektede Ed Harcourt holder på med, og dessuten langt mer moderne med sine forsiktige elektronikatilløp. Oppi det hele viser Even Johansen seg som en tiltalende sanger og en glitrende lapsteelgitarist, og når han i tillegg benytter seg av Ralph Myerz-trommis Tarjei Strøm og superprodusent Jørgen Træens talenter, blir resultatet stor musikk.

At «Nashville Skyline»-lekkerbiskenen «Lay Lady Lay» ender opp som en integrert «gjør den til sin egen»-krone på verket, må ikke forstås som noen diskreditering av låtskriveren Even Johansen, snarere som en ytterligere kompliment til et album med sannsynlig holdbarhet langt over neste «tidenes 40 beste norske plater»-kåring.