Drama fra herretoalettet

Originalt om homser og rastaer - men noe ufullført.

Etter tiår med store doser kvinnelitteratur kommer nå ikke helt overraskende en roman med tittelen «Herrer» - med handlingen lagt til London og et offentlig toalett med et frynsete rykte som sjekkested for homser.

Forfatterens innfallsvinkel er overraskende. For dette er ingen spekulativ roman som mesker seg i homsesex - tvert om. Boka er svært dydig og sentreres rundt den pertentlige renholdsarbeideren Ez, som er adventist og sliter med å godta at sønnen er blitt frisør (og, aner vi lesere, muligens homse) og Ez' kollega Jason, rastafarianer med to koner som avskyr hvitingene for deres sexvaner. Og endelig sjefen Reynolds, som ikke befatter seg med selve vaskingen, utelukkende organiseringen og bestilling av toalettpapir og så videre. I likhet med de to andre er han også vestindier.

Sødme

Handlingen er med andre ord ikke storslått - tvert om, den tilhører den type litteratur som gjør mye ut av «ingenting», der den skildrer hverdagen til tre London-immigranter - og da med en inngående dag-til-dag-beskrivelse av hvordan det vaskes, rengjøringsmidlene de bruker, teknikker Ez etter hvert opparbeider seg med gulvvasken og så videre. Sentralt står deres diskusjon om hvordan de kan få has på de mange parene som forsvinner inn i samme avlukke - en virksomhet som gjør at toalettet trues med nedleggelse. Blant annet bruker de en lang trekost de stikker innunder døra i håp om å spenne bein under «de elskende».

Jålete

«Herrer» er en særegen roman med sin uheroiske komiske ikke-handling, samtidig som tematikken er sterk nok - nettopp fordi den hovedsakelig skildres gjennom reaksjonen til de to: Ez' undring over det kyniske ved herresexen og Jasons raseri over hvitingenes utukt som blir en slags omvendt rasisme. Likevel er dette en overbevisende og varm skildring av det vestindiske miljøet i London. For det er mye sødme i denne boka, spesielt i forholdet mellom Ez og kona og også hans anelsesvise akseptering av sønnen, som blir et underliggende hovedtema.

Men det er noe som mangler, et «var det ikke mer enn dette?» etter endt lesning. Nettopp denne reaksjonen er nok bevisst skapt fra forfatterens side, men det er likevel ikke godt nok håndverk. Innledningen er stiv, med en pliktskyldig oppramsing av utseendet til hovedpersonene. Samtidig blir den inngående skildringen av vaskingen, skjønnlitterært «riktig» som den er, noe jålete og konstruert, med bilder som bare nesten treffer.