Drama med det ukjente

Alaskas barske natur danner rammen om dramaet, men den virkelige utfordringen ligger i menneskene selv i John Sayles\' annerledes, tankevekkende og noe problematiske «Limbo».

Sayles er ingen lettvint underholder, og han bruker utkantens USA med dets krevende levekår til å fortelle om menneskelig redsel og sårbarhet.

Først bygger regissøren langsomt opp sin historie spunnet rundt tre personer, plassert i et voldsomt landskap og omgitt av en rekke bipersoner. Hver på sin måte strever de for å opprettholde et slags liv. De er Joe (David Strathairn), som i 25 år har lukket seg inne etter en båtulykke, den omflakkende coyntrysangeren Donna (Mary Elizabeth Mastrantonio) og hennes innadvendte datter Noelle (Vanessa Martinez).

«Limbo» forteller om to mennesker som begynner å ta sjansen på hverandre. Det ser ut til å bygge seg naturlig opp, inntil en dramatisk episode til sjøs etterlater de voksne og jentungen strandet i ødemarka. Da kommer ikke angrepet bare fra naturen. Sayles snur hele dramaet og lar det munne ut i en original slutt.

Feil dame?

Det er smart og nennsomt bygd opp, og David Strathairn skuffer sjelden som skuespiller. Han spiller vart, klokt og vekker umiddelbar sympati. Hans Joe er en man tar til seg, mens unge Martinez på sin side oppviser strålende talent i tolkningen av frustrerte Noelle.

Problemet for undertegnede ligger i Mastrantonios Donna, som vi åpenbart er ment å se som en tapper, strevsom, søkende sjel, men som ofte er så forbasket sutrende, kokett og selvopptatt at det ødelegger mye av opplevelsen. Ikke rart datteren river seg i håret. Veldig synd, faktisk, så viktig som rollen er.