Drama med stort hjerte

Endelig kommer «Sling Blade», Billy Bob Thorntons film om tilbakestående Karl Childers og hans måte å håndtere en kompleks verden på. Thornton spiller Karl, han har regissert og skrevet manus, som han vant Oscar for. Nydelig, alt sammen.

Og ganske full av dramatikk, stillfarende og klokt fortalt, med humor og smerte i vakker forening. Tittelen betyr «ljå», redskapen Karl for 25 år siden drepte moren og hennes elsker med. Han forteller historien i begynnelsen av filmen, om et mishandlet barn av religiøse fanatikere, som slo ned på det han hadde lært var synd på for ham eneste mulige måte. Etter alle åra på institusjon skal han ut i livet igjen, en mann som nå godt kjenner forskjellen på rett og galt.

Sørstatene

Handlingen foregår i Arkansas og det såkalte «bibelbeltet», et sørstatsmiljø vi ofte har sett på film, befolket av bredtsnakkende, jordnære mennesker, på samme tid gjestfritt og sneversynt. Thornton viser oss det uten å forfalle til stereotype betraktninger. Hans Karl knytter snart vennskap med gutten Frank (Lucas Black) og inviteres til å bo hos ham og moren, et varmt menneske med et stort problem i kjæresten Doyle (Dwight Yoakam) - en førsteklasses drittsekk og psykopat. Mors beste venn er homofile Vaughan (John Ritter), som strever med livet i dette spesielle bygdesamfunnet.

Enkel logikk

Et mangfoldig persongalleri, hvor fokus hele tida ligger på vår venns kamp for å tilpasse seg med sin dype moral og enkle logikk, samt hans forsett om å redde barnet fra ondskap.

Et nådeløst møte med faren (Robert Duvall) blir avgjørende i en film hvor slutten ikke kommer som noen overraskelse. Den kunne knapt vært annerledes, heller.

Om gutten Frank sier Karl at han bor i sitt hjerte, «og det er et stort sted». «Sling Blade» er en film med et stort hjerte, med fascinerende karakterer i små og store roller, til å le og gråte av. Musikk av Daniel Lanois. Utmerket, den også.

LIV JØRGENSEN