Drama og overtro på Cuba

Fra Kina og Afrika til Miami, via Cuba.

BOK: Cuba var –og er- en øy med en befolkning som har røttene sine i mange land og verdensdeler. Dette gjenspeiles i den lett merkelige romanen «Mitt elskede Havana» via Daina Chavianos grep med å følge fire historielinjer, med utgangspunkt i forskjellige verdensdeler, som Kina, Kenya og Miami.

Historiene begynner på slutten av attenhundretallet, og samtidig begynner en linje i dagens Miami, med den frustrerte eksil-cubaneren Cecilia, som føler seg isolert og rotløs.

Prostituert

I et personmylderet kan man blant annet følge Caridad. Hun ble røvet som slave i Afrika, men ender som tjenestepike hos et rikt spanskættet par. Deretter blir hun sammen med en annen tjener og omsider frigitt. Mannen slår seg opp som butikkeier i Havana. Etter at han blir drept av en konkurrent, ender hun som prostitutert hos en sofistikert horemamma.

Historiene møter hverandre delvis, og ender fram mot våre dager i Miami, etter dramatiske år på Cuba. Det hele bindes sammen av gotisk okkultisme med en smak av fantasy, melodrama og blodig romantikk. Særlig påtakelig er bruken av det overnaturlige. Chaviano stopper ikke ved vardøger eller spådommer som går i oppfyllelse. Nei, her opptrer duender (i denne versjonen: gnomliknende ånder), kildenymfer, en glemt Pan, og ikke minst: et hus fra Cuba som opptrer som gjenferd i Miami. Chaviano har skapt en besatt verden, og menneskene i den, som forsøker å styre livene sine i riktig retning, styres og påvirkes av okkulte krefter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fantasifullt

Ja, hva skal man si? Det er uten tvil fantasifullt gjort, men også puerilt, eller jenteaktig. Særlig virker en del av spøkelses- og åndehistoriene temmelig lettkjøpte. Romanen er en samrøre av sjangrer og hierarkier, og inneholder språk og elementer fra populærlitteraturen. Det i seg selv er ikke degraderende, men mye avhenger av hvor bevisst forfatteren bruker virkemidlene. Et eksempel på en som behersker dem, er Mario Vargas Llosa, i den nylig oversatte «Tante Julia og han som skriver». Her eksellererer Vargas Llosa forfatter med føljetongsjangeren og melodramaet, men med en avstand som hever romanen opp til et helt annet nivå enn de sjangrene den vegeterer på.

Chaviano bruker som sagt også melodramatiske elementer; kjærlighetsdrap, rivaliseringsdrap, den gode horen, spåkvinnen. Trolldom og ritualer (for eksempel i Caridads innvielse som prostituert) er med på å understreke det populistisk-eksotiske.

Pludrende

Romanen handler jo om mennesker som rives løs fra det de kjenner, og forsøkene deres på å overleve og finne et forankringssted, noe som ser ut til å bli med forsøket for de fleste. Tematikken er tung, men utførelsen lett, og Chaviano skriver i en til tider nærmest pludrende stil. Med valget av språkføring og mengden av overnaturlige hendelser, slår forfatteren beinene vekk under en roman som har i seg materiale til å bli riktig god. Men det blir jo hypotetisk.

Enkelte vil like måten boken er fortalt på. Jeg blir ikke så begeistret av setninger som: «Visjoner… Gjenferd… All fortid og fremtid møtes ved Malecón i Havana i disse minuttene da Gud satt der for å hvile etter en strevsom dag i universet», eller scener hvor en av personene møter en nymfe ved en kilde. Caridad er i beit for gode råd. Og råd får hun. Og rådet er gåtefullt.