KRIG PÅ PENNEKNIVEN:  Det er blitt harde fronter mellom NRK og Dramatikerforbundet i forhandlingene om rettighetene til tv-serier som «Kampen om tungtvannet».
KRIG PÅ PENNEKNIVEN: Det er blitt harde fronter mellom NRK og Dramatikerforbundet i forhandlingene om rettighetene til tv-serier som «Kampen om tungtvannet».Vis mer

Drama på kammerset

NRK vil vite hva de kjøper og dramatikerne vil vite hva de selger. Begge deler er vanskelig.

Kommentar

Evigheten er forskrekkelig lang. Og det er ikke vanskelig å forstå at Dramatikerforbundet spretter opp og griper etter det retoriske sverdet når NRK i sitt forslag til ny rammeavtale vil kjøpe rettighetene til det manusforfatterne skriver for dem, for all framtid.

Det gjelder alle visninger på alle NRKs plattformer, skjønt det vil bli nye inntektsmuligheter for forfatterne dersom tv-serien de har forfattes, selges til utenlandske kanaler. Dramatikernes representanter sier dette er uaktuelt. Følgene så langt har vært forhandlingsbrudd, og et utsagn fra NRK om at de fra nå vil forhandle med den enkelte forfatter. De beskyldes igjen for å ville knuse fagforeningene og skaffe seg langt svakere forhandlingspartnere.

De som står i stormkastene har behov som er vanskelige å oppfylle samtidig. NRK vil vite hva de kjøper. Dramatikerne vil vite hva de selger. Begge deler er vanskelig å slå fast i en medieverden i rask endring. Det er vanskelig å se for seg hvordan den nære framtida vil se ut, utenom at publikum kommer til å ta det som en selvfølge at de kan se hva som helst, hvor som helst. At seere som ikke finner favorittserien tilgjengelig her og nå, vil trekke på skuldrene og velge noe annet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

NRK har et godt poeng når de hevder at tv-produksjonene allerede er betalt for av publikum, via lisensen, og at det vil være vanskelig for dem å ha uforutsigbare utgifter knyttet til en produksjon de ikke henter inntekter fra. De gamle kontraktene kommer fra ei tid da det var mulig å føre regnskap med hver eneste reprise og kompensere de involverte deretter. Slik vil det aldri bli igjen. Det spørs om ikke dramatikerne på sikt på belage seg på at de vil måtte akseptere et høynet engangshonorar for det de skaper, og at framtidas formidlingssystem ikke vil åpne for den typen løpende vurdering og kompensasjon som de er vant til.

Samtidig er det mye å forlange at noen skal gi fra seg for godt det som er både en inntektskilde og en kunstnerisk baby. Fra regjeringens hold kommer det et ønske om plattformnøytralitet for framtidige norske produksjoner som knytter dem tett opp mot telekombransjen. Med det følger spørsmål som ennå ikke er besvart. Kanskje kunne det være mulig som en overgangsordning at NRK inngikk en tidsbegrenset avtale med dramatikerne, på tre eller fem år, og så kommer tilbake til spørsmålet om hva som er en rimelig sum for et bestilt åndsverk.

Det ville vel kanskje også vært klokt å vente litt med å tegne opp ei framtid der en løve av et NRK kunne gå løs på en flokk av små forfattergnuer enkeltvis, hvis de ikke innordnet seg. Det er best å gå nennsomt fram i forhandlingen om dét som paradoksalt nok blir stadig mer verdifullt, og stadig vanskeligere å eie.