Dramakongene

My Chemical Romance redefinerer seg selv på sitt fjerde album.

Foto: Warner Music
Foto: Warner MusicVis mer

ALBUM: Gerard Way og hans My Chemical Romance overlater ikke mye til tilfeldighetene når nytt kapittel i den rikholdige sagaen til New Jersey-kollektivet skal skrives.

I 2006 var det historien om «The Black Parade» som ble behørig kledd opp i et massivt anlagt orkesterbrøl av et konseptalbum og alt hva det innebærer.

Men moro var det, mye takket være gjengens velkalibrerte nese for øredøvende stadionrefreng, og den skamløse fråtsingen i dramatiske virkemidler.

I en populærkulturell kontekst ble My Chemical Romance og «The Black Parade» på mange måter et av de mest fremtredende eksemplene på et generasjonsskifte innen rocken, med alle de polariserende utfallene som medfølger.

Fargesprakende Denne gangen er gråtonene og begravelsesstemning byttet ut med glorete punk, kjølige keyboards og høyt tempo med en langt mer jovial innramming.

I handlingens sentrum finner du gjengen The Fabulous Killjoys som har gått til krig mot den slemme storkorporasjonen Better Living Industries. Historien brettes ut med god hjelp fra «radiodj'en» Dr Death.

Med andre ord: her er det bare for fansen å stupe ned i materien og konspirere og fortolke.

Rik på nyanser Rob Cavallo har nok en gang gitt MCR en produksjon rik på nyanser uten at det låter for nedlesset.

De sirlige Queen-inspirerte arrangementene er skubbet ut på sidelinjen til fordel for noen rufsete nikk i retning The Stooges, hør bare den fuzzmarinerte avslutningen «Vampire Money».

«Danger Days: The True Lives Of The Fabulous Killjoys»

My Chimcal Romance

4 1 6
Plateselskap:

Warner

Se alle anmeldelser

T-Rex-glamfaktoren er fortsatt inntakt, men man kan også høre spor av Manchester-ikoner som The Stone Roses og Joy Divison i låter som «Summertime» og «The Kids From Yesterday».

Mangler bitt My Chemical Romance skal ha honnør for å lage visjonær samtidsrock av hvor de ikke er redd for å ta i bruk det store lerretet, noe som fortsatt vil gi dem en høy stjerne hos fansen.

Musikalsk kjennes det ikke like breialt som forrige gang, den insisterende freidigheten er ikke helt den samme.

Måten gjengen behandler musikkhistoriske referanser på fremstår som litt mer opplagt og mangler det samme overraskelsesmomentet som gjorde forgjengeren til et revitaliserende album. Eurodance-tendensen i låter som «Planetary (GO!)» blir for eksempel bare plump.
 
Semiballaden «Bulletproof Heart» har stadionkvaliteter, men det er lenger mellom de umiddelbare hjerneklisterlåtene denne gangen.

Likevel, faren er liten for at The Killjoys vil gjøre My Chemical Romance arbeidsledige med det første.

Dramakongene