Dramatikk i gruve sju

At det spilles teater i gruvene på Svalbard er ikke hverdagskost. Men i helga skjedde det. Helge Ingstads skuespill «Siste båt» handler om profittjag og rovdrift i et polarmiljø.

LONGYEARBYEN (Dagbladet): Så var det heller ikke hvilket som helst teaterstykke som ble spilt i munningen av den eneste aktive gruva i Longyearbyen - i den såkalte daggruva til gruve sju - men vitenskapsmannen og forfatteren Helge Ingstads eneste skuespill, «Siste båt». Det hadde urpremiere på Det nye teater i Oslo i 1948, og har ikke vært spilt før Sogn og Fjordane Teater i fjor høst tok fram og bearbeidet teksten og spilte den som sin hovedproduksjon.

Gjestespillet i gruve sju i Longyearbyen var punktum etter en lang turné i Sogn og Fjordane, og initiert av kulturelle ildsjeler på Svalbard.

Stappfulle hus

Grunnen til initiativet er at Helge Ingstads navn har en helt spesiell klang på øygruppa i Ishavet. Som pelsjeger, forfatter og sysselmann på Svalbard på begynnelsen av 1930-tallet regnes han ennå som «Svalbards mann». Skuespillet «Siste båt» omhandler da også et gruvemiljø i polarområdet, med konflikter og karakterer som ennå finner gjenklang hos dagens befolkning i Longyearbyen. De var møtt mannsterke opp i polarnatta til de to forestillingene. En tredjedel av Longyearbyens vel 1400 innbyggere fikk presset seg inn i den stappfulle verkstedhallen, og som en av dem sa det etterpå:

- Nå har jeg vært gruvearbeider i 25 år, men dette Ingstad-stykket her i gruva er det sterkeste og flotteste jeg har opplevd.

Under krigen

I en samtale med Dagbladet før turen til Svalbard fortalte 101 år gamle Helge Ingstad om tilblivelsen av stykket. Det ble skrevet i ei hytte på Lillehammer under krigen. Selv om det foregår i et isolert gruvesamfunn mot Nordpolen, er det ikke nødvendigvis en skildring av Svalbard.

- Men jeg var jo sysselmann på Svalbard, og har tilbrakt år i is og snø i et lite, øde lokalsamfunn. Jeg vet hvordan det er å leve sånn som personene i stykket lever. Temaene og konfliktene i stykket er ting jeg selv har gjennomlevd og gjennomtenkt, og som jeg hadde lyst til å skrive om.

- Hvorfor valgte du en dramatisk form?

- Det falt seg bare naturlig å skrive et teaterstykke. Jeg følte det var en form som ga meg stor frihet.

- Men det ble bare med ett skuespill?

- Mitt liv har vært så urolig. Jeg har tilbrakt så mye tid på ekspedisjoner. Hadde jeg vært litt mer energisk, hadde jeg nok skrevet flere skuespill, sa Helge Ingstad - ikke uten et visst understatement.

Enkelt og greit

Teaterstykket «Siste båt» er skrevet med en oversiktlig dramaturgi, klare karakterer og grei handlingsgang.

Tematisk er det ikke ulikt en annen tekst fra krigens dager, «Anne Franks dagbok». For også i «Siste båt» dreier det seg om hvordan en liten gruppe mennesker takler isolasjon og økende psykisk press. Det dreier seg om minkende matrasjoner og om hvordan én sviker fellesskapet og tilraner seg goder ut fra egeninteresse pakket inn som et høyverdig prosjekt. «Siste båt» begynner som et sivilisasjonskritisk stykke om hvordan mennesket for profittens skyld driver rovdrift på både naturen og seg selv. Før det fokuserer på våre reaksjonsmønstre når vi rykkes ut av vaner og trygge rammer, og går på livstruende motstand og indre og ytre press.

Helten i «Siste båt» er en mann ikke ulik Helge Ingstad selv: jegeren, idealisten og den pliktoppfyllende gruvesjefen Ravn (Kyrre Eikås Ottersen). Det er han som advarer direktøren (Morten Traavik) når denne, for å øke gruveselskapets produksjon, setter menneskeliv i fare. Og det er Ravn som bevarer fatningen når siste båt fra fastlandet for vinteren går ned med all proviant, og lar gruvesamfunnet gå en lang vinter i møte med mat for bare tre uker.

Forhold

Men Ravn er ingen ensidig helgenskikkelse.

Han er en Glahn på godt og vondt, og innleder et forhold til direktørens kone (Anna Dworak), som går og kjeder seg under Nordstjernen. Hun bryter med Ravn og går tilbake til direktøren først når han sier han virkelig trenger henne.

Jon Tombre, en av våre yngre regissører som utvikler sin egen stil innenfor et totalkonsept ikke ulikt amerikanske Bob Wilson, har hatt regien på «Siste båt». Det er en helstøpt regi, eksperimentell i formen, der bevegelser, repetisjoner, fiolinmusikk, lys og sanger (Chaplins «Smile») er likestilte elementer med teksten.

Finstemt sårhet

Regien har gitt den barske historien en finstemt sårhet og klangbunn, den stiliserer dramatikken snarere enn å øke den i volum. Form og innhold hadde visse friksjonsproblemer underveis, spesielt i første del. Men en klar story går åpenbart bedre sammen med Tombres avantgardistiske og ekspresjonistiske regi enn en assosiativ tekst, slik vi så med den sprikende oppsetningen av Cecilie Løveids «Østerrike» på Nationaltheatret for noen år siden.Yngvar Julins scenografi besto av skråstilte og kresent belyste stakittvegger med en grusplass på en platting rett bak - opprinnelig tilpasset rommet på teaterbåten Innvik. Scenografien var både estetisk lekker og effektiv, og hadde et snev av naturelementer i seg. Som en kuriositet kan jo nevnes at enkelte innbyggere i Longyearbyen var tidlig ute med å bestille trevirke fra scenografien til bruk på verandaer og snøscooterskjul.

Planker er mangelvare på Svalbard, og for teatret var det dessuten billigere å la dekorasjonen bli igjen enn å frakte den ned til Førde igjen.

Siste båt kommer likevel fram i Helge Ingstads skuespill. Men da har menneskene for lengst avslørt seg. For det er når ytre omstendigheter tvinger oss til å la maskene falle, at vi viser oss som de vi egentlig er.

Fra 78 grader nord og sørover.