Dramatikk i krik og krok

STAVANGER (Dagbladet): Den som mener at den nye, norske dramatikken er ikke-eksisterende, kan ikke følge særlig godt med. 1998 er så langt et oppsiktsvekkende godt år hva tilfanget av nye skuespill og nye dramatikere angår. Hålogaland Teater avviklet nylig en dramakonkurranse der fire brennferske skuespill slapp igjennom nåløyet. På Det Norske Teatret har i disse dager sju stykker urpremiere under Dramatikkfestivalen. Og i Stavanger går Arne I.S. Lygres «Mamma og meg og menn» for fulle hus på Kjellerteatret på Rogaland Teater.

  • Lygre, som bare bruker «a.i.s. Lygre» som forfatternavn, er i teaterkretser allerede utropt til det nye «hotte» dramatikernavnet. Hans helaftens dramadebut på Rogaland Teater er en videreutvikling av en enakter han fikk mange godord for under Dramatikkfestivalen i fjor. Og om ikke det er nok, så utkommer «Mamma og meg og menn» på Aschehoug forlag til høsten, og Stavanger-oppsetningen skal dessuten sendes i NRK. Et nytt stykke av Lygre settes opp på National sesongen 1999/2000, og det ryktes også om dansk interesse for den unge vestlendingen.
  • «Mamma og meg og menn» er en slektskrønike gjennom 60 år i ekspressfart. Den utspiller seg på det øde vestlandsbruket Knatten. Personene er Gudrun, hennes datter Liv og hennes datter Gudrun igjen. I regidebutanten Ingrid Forthuns effektive og oppfinnsomme teaterlek med sparsommelige virkemidler spilles kvinnenes menn av den energiske Svein Harry Hauge, mens Marika Enstad spiller Liv og Marianne Holter de to Gudrunene.
  • Tematisk er stykket en satirisk klisjé-sjonglering og rett-i-koppen-versjon av norsk etterkrigshistorie, med fokus på mors- og hustrurollen, og på konflikten mellom oppbrudd og selvrealisering og drømmen om å bo på garden Bufast hele sitt liv. I siste del kjører Lygre bufast-drømmen ut i det ekstreme. Den siste Gudrun må legge sin mann i slavelenker for å holde på ham. Det er for øvrig også en kjønnsrolleharselas som går rett hjem hos den kvinnelige publikumsdelen.
  • Tematisk er Lygres debutarbeid heller overflatisk og ikke spesielt spennende, mens formen er lekende, eksperimentell, kvikk og genuint teatral. Det bekrefter inntrykket av at ambisjonene i «den nye, norske dramabølgen» går mer på måten man forteller på enn hva man forteller. I motsetning til de «nye, ville» i England, hvor eksplosivt innhold blir pakket inn i ganske konvensjonelle måter å skrive dramatikk på.