FORTETTET: Annette Sjursen har skrevet en høydramatisk roman om kaos, traumer og forløsning. 
Foto: Sigurd Fandango
FORTETTET: Annette Sjursen har skrevet en høydramatisk roman om kaos, traumer og forløsning. Foto: Sigurd FandangoVis mer

Dramatikk i lufta når filmregissør bokdebuterer

Annette Sjursen sparer ikke på konfekten.

||| BOK: Et knippe mennesker går om bord i flyet fra London til Oslo: En sønderknust, ung eksnonne, en kirurg, en komponist, en syndig forlegger og et ektepar som har opplevd noe grusomt.

Felles for dem er følelsen av egen feilbarlighet og skyld. Men enkelte av skikkelsene bindes sammen av mer. I et av flyets skap flyter et menneskehjerte rundt i en beholder.

Short Cuts
Regissør Annette Sjursen fikk mye ros for spillefilmen «Min misunnelige frisør». Også i debutromanen «Pax» anvender hun filmatiske grep. Sjursen følger elleve hoved- og bipersoner, som alle bærer på en smerte. Hun zoomer inn på den enkelte, avslører litt om personens forhistorie, før hun zoomer ut og retter blikket mot nestemann. Så orkestreres historiekuttene sammen, til en større fortelling.

Sansen for det visuelle er et annet filmatisk trekk. Her er mange sterke, ladete øyeblikk: En bil i full fart mot fronten av en trailer, en kvinne i et basseng som ser lyset filtreres gjennom vannet, et fly med nesa nedover. For det er nettopp dette siste som skjer. Når de skadeskutte personene er i lufta blir alt verre: En av flymotorene begynner å brenne.

Blir film
«Pax» blir film i løpet av 2010, med skuespillere som Kristoffer Joner, Pia Tjelta og Tomas Brömssen. Det blir sikkert et saftig stykke. Som roman har teksten svakheter. Fortellerinstansen — en blanding av registrerende kamera og stemme som reflekterer og synser — fungerer ikke helt godt. Det gjør heller ikke åpningen av boka, som presenterer ett av flere litt forslitte bilder i romanen: En kvinne prøver å ta livet sitt i et badekar.

Siden bare øker dramatikken. Og det smøres godt på med traumer (les: eksplosjon, kollisjon, nesten flystyrt, tap av sønn, tap av mann, tap av selvaktelse, flere selvmordsforsøk osv). Dét svekker alvoret i romanen.

God overbygning
At flere av scenene tipper over i melodrama, gjør ikke saken bedre. Som scenen der den unge nonnen styrter ut av sykeværelset hvor hennes elskede ligger døende, mens hun vrenger av seg nonnekappen som flagrer om henne «som en torden av stemmer om synd, fristelse og forlatelse».

Sjursen evner å skape intensitet, og sammensmeltningen av historiene er slett ikke ueffen. Noen av scenene — som den om komponistens kreative prosess, opplevelsen av å drukne, samt åpningen av en brystkasse — med batteridrevet sag, er fin og ny lesning. Hun gjør også et godt og anstendig forsøk på å belyse en relevant tematikk: Er det mulig at kaos kan åpne et kammer av nye krefter hos menneskene?

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 15. mars 2010.

Dramatikk i lufta når filmregissør bokdebuterer