Dramatikk på norsk

Monotoniens patos preger verket om sameopprøret i Kautokeino.

CD: På forunderlig vis har utgivelsen av John Persens orkesterverk «Under kors og krone» mimet fortellingen i den operaen verket var ment å bli. Ikke minst tilskyndet av Persen selv har han framstått som lidende offer for øvrigheten, representert ved operasjef Bjørn Simensen, som refuserte Persens ferdigskrevne opera, slik samene i Mikkelsens operalibretto ble ofret i en legendarisk maktkamp mellom samisk opprør og den dansk-norske statsmakten.

GJENNOM EN

lang og åpenbart smertefull prosess førte dette til at Persen skrev verket om til et stort orkesterverk, som nå foreligger på CD. Oslo Filharmoniske Orkester spiller under Christian Eggen, og om det er det bare en ting å si: aldeles utmerket.

Erfaringen med verket selv er atskillig mer ambivalent. Tonespråket er modernistisk, i tradisjonen fra Krystof Penderecki og tidlig Witold Lutoslawski. Vi får den dissonerende stilen vi kjenner fra Persens produksjon for øvrig, massive orkestertutti forsterket av dundrende slagverk og noe firkantet rytmikk. De topper spenningskurver som ofte begynner i det litt vage og retningsløse, hele tida dissonerende, før alt samler seg i målrettede crescendi.

Summen, på en time og et drøyt kvarter, er forbløffende udramatisk, og virkningen lett distanserende. Den dissonante toneveven mangler variasjon og karakteriseringsevne, og fortellerstemmens strenge tonefall bæres hele tida fram av monotoniens patos.

EFFEKTER ER

det nok av, men de blir så like hverandre. Forløpet beveger seg aldri ut av et dissonerende leie, som fort blir forutsigelig. Men aldri dramatisk, i ekte forstand, må det tilføyes.

Dette er kanskje et poeng for Persen, som har omgjort et operapartitur vi åpenbart aldri skal få høre, til et symfonisk verk med stor håndverksmessig kyndighet. Men helhetsinntrykket blir fargeløst, det store apparatet til tross, og Persens stridbare gemytt forblir det mest dramatiske ved utgivelsen.

På mange måter inviterer utgivelsen til sammenlikning med et annet stort og dramatisk orkesterverk, som også er gitt ut på plate nylig, Knut Nystedts «Apocalypsis Joannis», en dramatisk symfoni for to sangsolister, kor og orkester. Med sin drøye halvannen time overgår det Persen i lengde, og i sitt tonespråk er det atskillig mer effektfullt.

FOR NYSTED

holder seg ikke tilbake når han henter rekvisitter fra effektlageret, men kliner til så avspillingsanlegget rister. Og dirigent Arild Remmereit følger opp, i spissen for kor, orkester og solister.

Men på tross av effektmakeriet, som er noe Nystedt virkelig kan, så blir uttrykksregisteret bredere enn hos Persen. Hør for eksempel på den klangvakre 3.-satsen, og du fornemmer salige Messiaens velklang sveve over vannene.