Dramatisk, men grunn

Sånn sett er dette en varm, enkel og entydig roman av det slaget som burde egne seg usedvanlig godt for filmatisering, riktignok med det noe paradoksale resultat at filmen ofte blir bedre enn boka.

I denne romanen tar Edwidge Danticat utgangspunkt i en sann historie, en dramatisk og blodig nedslakting av haitianske fremmedarbeidere i Den dominikanske republikk i 1937, og lar denne gripe inn i livet til den unge haitianske hushjelpen Amabelle. Den foreldreløse Amabelle er forelsket i Sebastian, en ung, stolt og sterk landarbeider på sukkerrørsmarkene.

Renselse

Selv er hun altså hushjelp, men både sterk og usedvanlig nært knyttet til «sin» spanskættede offisersfamilie, hun er til og med den som tar imot tvillingene den dagen datteren i huset føder. Men både Amabelle og Sebastian befinner seg i et fremmed land, mer eller mindre som de rikes slaver.

Snart skal deres liv endres dramatisda den dominikanske presidenten setter i gang en nasjonal renselse av det mest groteske slaget. Amabelle er en av dem som hardt skadd greier å flykte tilbake til Haiti. Sebastian greier det ikke, han blir offer for nedslaktingen. Eller har han likevel overlevd? Drømmene er alt Amabelle, romanens jeg-forteller, har igjen, drømmen om å forenes med sin elskede Sebastian, og foreldrene som druknet da hun var åtte år gammel, og hun kjenner dragningen mot elva Massacre som har hatt en så avgjørende betydning for hennes liv.

Edwidge Danticat (f. 1969) er født i Port-au-Prince i Haiti, og flyttet til USA allerede som 12-åring. 25 år gammel utga hun sin første roman, som både ble kritikerrost og en bestselger. For novellesamlingen «Krik? Krak!» ble hun nominert til National Book Award, romanen som nå foreligger på norsk, er hennes tredje bok.

Medrivende

Danticats tema er død, håp og kjærlighet, og hun lar sin Amabelle fortelle med et godt blikk for dramatiske effekter. Slik viser hun at hun er en forfatter som først og fremst ønsker å fortelle en historie på en effektiv og medrivende måte, fra himmelstrøk man i vår del av verden opplever som eksotiske. Slik burde boka lett nå mange lesere. Dette er bokas styrke.

Men like fullt forteller hun en grusom historie på en måte som aldri virkelig plager leseren, til det lodder hun ikke på noen måte dypt nok. Skikkelsene i boka er nettopp så entydige som de skal være for på enkleste vis å få plass i fortellingen og fylle sin funksjon, slik at leseren aldri skal risikere å komme i tvil om hvem som er skurk og hvem som er helt. Det er bokas klare begrensninger. Språklig innfrir boka alle forventninger til den gode underholdningsroman, men heller ikke mer, og oversetteren later til å ha hatt et sikkert grep om oppgaven.