DRAMATISK: NRKs spenningsserie slutter svært dramatisk. Foto: NRK
DRAMATISK: NRKs spenningsserie slutter svært dramatisk. Foto: NRKVis mer

Dramatisk «Nobel»-finale: Sikkerhetskrangelen er hentet fra virkeligheten

NB! Spoiler alert!

Så var det over, åtte episoder med norsk kvalitetsdrama - og et svært virkelighetsnært sådan. «Nobel» har diskutert mange dilemmaer knyttet til Norge som fredsnasjon, og flere dramatiske scener er lagt tett opp til virkelige hendelser. Kveldens finaleepisode er ikke bare den mest dramatiske i serien, den belyser også en høyst reell problemstilling, knyttet til en hendelse som vi i Dagbladet minnes spesielt godt.

Dagbladets forsvarsekspert, Kristoffer Egeberg, går nærmere inn på dette i sin kommentar nederst i artikkelen.

For øvrig avrundes serien på eksemplarisk vis. Her er ingen løse tråder. Finaleepisoden svarte til og med på spørsmålet som ligger i undertittelen «Fred for enhver pris» (for jeg tenker jo at det er ment som et spørsmål): Nei, våre helter vil ikke ha fred for enhver pris, selv om de kan være interesserte i å ofre ganske mange penger for det. Flere titalls milliarder, faktisk.

Menn som ikke liker kvinner uten burka

Episoden starter der den forrige sluttet, så å si. Erling inviterer seg selv på besøk i VG-huset, og strener rett inn i redaksjonen og bort til reporter Rasch, som han har kommandert til å grave fram alt han kan om utenriksministerens (Umin) tur til Afghanistan. Rasch øyner trolig muligheten til å få en gullkilde i FSK, og hva gjør man ikke for slikt? Han kan fortelle at Umin med entourage skal til Mazar for å møte den afghanske energiministeren. Der skal de presentere «the Norwegian way», også skulle de egentlig truffet noen lokale veversker, men det er avlyst.

EN PLAN: FSK-sjef Jørund Ekeberg legger en plan for å få Erling inn på hotellet der oljeavtalen skal signeres. Foto: NRK
EN PLAN: FSK-sjef Jørund Ekeberg legger en plan for å få Erling inn på hotellet der oljeavtalen skal signeres. Foto: NRK Vis mer

Erling møter FSK-sjef Ekeberg på havna, sannsynligvis fordi denne settingen oser litt mer thrillerserie enn kontoret på Akershus festning: «Jeg tror Umin har bedt inn en ekstra gjest som ikke er glad i kvinner uten burka. Mulla Ahmed.» Erling minner om hvordan det gikk forrige gang Umin møtte Mullaen, da de nesten kjørte inn i et bakholdsangrep. «Nå er det enda flere aktører, samla på et sted. Til samme tid. Og vi er ikke inne.»

Den lille talen til Erling ligner Umins til Johanne i forrige uke. Begge hevder at situasjonen er en helt annen denne gangen enn sist, men der Umin mente at den er tryggere, vurderer Erling det motsatt. Ekeberg har nettopp fortalt at FSK forsøkte å få ansvaret for vaktholdet under møtet, i stedet for PST, men ble nedstemt i UD. De ville ha «sivile omgivelser». Ekeberg får en idé. Han ber Erling takke ja til Innherads forespørsel om å bli med til Afghanistan som sikkerhetsvakt. Da han slippe innenfor dørene – i motsetning til de andre FSK-soldatene. «Du blir vår mann på innsiden, Erling.»

Glad i deg, sønn

Alle kjennere av nordisk krimdrama vet at etter en slik James Bond-scene, må vi over i noe nærere og mer emosjonelt. Ekte norske spenningshelter håndterer rikets sikkerhet den ene timen og omsorgsoppgaver den neste. Erling drar derfor til faren sin, som skal passe Rikard hans mens begge foreldrene risikerer livet på toppmøtet i Afghanistan. «Jeg er redd», sier Rikard, naturlig nok. Erling svarer nesten oppgitt, men faren hans avbryter, ikke videre hjelpsomt: «Kan vel ikke nekte for at det er litt farligere enn en gjennomsnittlig forretningsreise?» En litt amper diskusjon følger, før pappaen til Erling sier «kanskje er jeg bare redd.»

RIKARD OG BESTEFAR: Samuel Fröler gjør en strålende innsats som Erlings pappa. Her på kjøkkenet med Rikard (Amund Wiegand) før Erling skal av gårde til Afghanistan. Foto: NRK
RIKARD OG BESTEFAR: Samuel Fröler gjør en strålende innsats som Erlings pappa. Her på kjøkkenet med Rikard (Amund Wiegand) før Erling skal av gårde til Afghanistan. Foto: NRK Vis mer

«Har du lyst til å snakke om hvordan det er å være redd?» parerer Erling. «Jeg er oppvokst i et hus med en far som før hvert løp var stille i to dager fordi han ikke hadde gode nok hester til å ri, men han tok seg faen på at de skulle ta gull alikavæl. Den stemningen han lagde i huset, den var til å bli redd av!»

«Ja, det var det som var greia, da jeg så at du var redd, så visste jeg at du var glad i meg», sier faren stille, og slik får han indirekte fortalt sønnen sin det noen menn ikke har så lett for å si til hverandre. Men som er ganske greit å få sagt før den ene drar i krigen. Erling stirrer på ham, begge snufser bittelitt. Og jeg tenker at den scenen kunne blitt ganske klein om ikke Samuel Fröler var så fantastisk i rollen sin. Aksel Hennie er ikke så verst, han heller.

En innrømmelse

Så er vi i Mazar. Erling møter Innherad og FSK-kompisene på Mazar Hotel, og inspiserer sikkerhetssjekken ved inngangen, som opereres av afghansk politi (Afghan National Police - ANP).

Innherad forteller at han skal møte Heydar Zamani (som nå kontrollerer de oljerike landområdene) og provinsguvernøren Farouki på ett rom, mens Umin møter den norske ambassadøren og den afghanske energiministeren på et annet. Etter at Zamani har undertegnet papirene, skal alle gå gjennom avtalen sammen, før alt skal undertegnes foran pressen i atriet utenfor resepsjonen. Farouki er for øvrig han som Erling i episode fire omtalte som «40 prosent Taliban».

Erling skal ha sambandskontakt med de fire andre fra FSK-troppen, som plasserer seg på taket og i en bil utenfor. Før de går, ber Innherad om en privat samtale med Erling. Og slår fast at ja, det var han som sendte sms’en og planla drapet på Sharif Zamani, Han sier han er lei seg, men ser ikke ut til å angre så veldig: «Denne avtalen her er en vei ut av fattigdom for nordprovinsen. Skulle jeg la den gå til helvete på grunn av én mann? Ikke faen!»

Sivil profil

Nede i resepsjonen er FSK-soldat Håvard bekymret: «Litt av problemet er at vi ikke kan vise oss før det i realiteten er for sent!» Her har vi årsaken til at vi fikk den samtalen mellom Erling og Rikard på kjøkkenet i forrige episode, der Erling forklarte hva «symmetrisk krigføring» er for noe. Vi er en fredsnasjon, vi skal ikke skyte først. Og vi skal ikke stille med soldater på et fredelig forhandlingsmøte. Kommunikasjonsdirektør Kristoffer understreker det ytterligere når han ankommer og ser soldatene på vei ut av hotellet: «De skal ikke være her, de, vi holder en sivil profil!»

SIVIL PROFIL: Kommunikasjonsdirektør Kristoffer (André Jerman) vil ikke ha synlige soldater på hotellet. Foto: NRK
SIVIL PROFIL: Kommunikasjonsdirektør Kristoffer (André Jerman) vil ikke ha synlige soldater på hotellet. Foto: NRK Vis mer

Og etterpå: «området er allerede sikret». «Du, det området du prater om befinner seg i Afghanistan, og det er krig her», svarer Erling. «Vi vil ikke at det skal virke sånn akkurat nå», sier Kristoffer. Nei, da, så.

Møtet med Heydar Zamani og Farouk går fint, førstnevnte hvisker til Innherad mens han signerer: «Hun er mye gladere nå. Niesen min, Wasima. Mye gladere.» «Det er bra», sier Innherad fraværende. «Møtte du Sharif i Oslo før han ble drept?», spør onkel Zamani så, og nikker megetsigende når Innherad mumler at han aldri fikk tid. «La oss håpe at alt sammen var verdt det», avslutter Zamani. Kanskje det er flere enn Innherad som har spilt et spill her – det var jo Zamani som ba Norge gripe inn og redde Wasima i utgangspunktet. Eller så skjønner han hva Innherad har gjort.

Noe er galt

Så kommer Umin og gjengen inn, og det tar ikke lang tid før han erklærer at han har invitert enda en gjest. Smilene forsvinner rundt hele bordet når Mulla Ahmed kommer inn døra. Både Innherad og den afghanske ministeren protesterer og forstår ikke hva Taliban-mullaen har å gjøre på møtet. Umin mener det er viktig at han støtter avtalen, for han kan gi dem en garanti om at oljeutvinningen vil foregå uten sabotasje. Men får de en slik garanti? Taliban har ulike fraksjoner, som Umin selv har påpekt, og ingen vet om Mulla Ahmed taler for alle.

Underveis i diskusjonen får Erling beskjed på øret om at en bil med fire afghanske politimenn ankommer utenfor, og PST slipper dem inn. Erling aner at noe er i gjære, han vil avslutte møtet og få Umin ut, men ingen hører på ham. De har en avtale å skrive under på, og en skrytetale å holde for journalistene.

Utenfor har Håvard sjekket med dørvaktene fra PST. De forteller at ANP har vaktskifte. Fire politimenn har gått inn, men ingen har kommet ut. Nå er Erling sikker på at noe er galt, og ber FSK-troppen om å rykke inn. Men det er for sent. To afghanske politifolk dukker opp bak Umin, og så smeller det.

Eksplosivt møte

Erling våkner på gulvet. De falske politimennene blir raskt uskadeliggjort av spesialsoldatene. Adella går bort til Kristoffer, som ser ut til å være ok. Det er verre med Umin, som er den første Erling går til (ikke Johanne). Han lever, men ikke lenge (kred til Rubeck for perfekt glassaktig dødmannsblikk). Først etter å ha tilkalt mer hjelp, leter Erling etter Johanne. Hun er i sjokk og har et skuddsår, men klarer seg. Innherad er også ok, men virker ganske traumatisert, i sterk kontrast til de proffe spesialsldatene. Han får øye på den blodflekkede, ikke-signerte avtalen på gulvet, og hikster. Farouk har et sår i hodet, men får hjelp. Heydar Zamani har også klart seg. Energiministeren er død, og det samme er minst 15 andre.

Og så demrer det: Det bildet av Erling helt i slutten av introen, der han står i dress i et utbombet hus – det var ikke en mashup av krigsbilder og norsk hvitsnipp-fredsarbeid, slik flere av de andre scenene i introen er. Det var et ordentlig fysisk og eksplosivt sammenstøt mellom krigen og fredsarbeidet, og en perfekt metafor for det norske dilemmaet: Hvordan være en fredsnasjon og i krig på en gang? Denne serien gir ikke noe ordentlig svar på det, men den sier i alle fall at å prøve å få det til å se ut som det ikke er krig et sted der det vitterlig er det, det kan være en skikkelig dårlig idé.

I fryseboksen

Vi hopper fem måneder fram i tid, til en veldig symbolsk scene fra oljefeltet: Wasima kommer gående med sønnen Yunes – den nåværende landeieren – og onkel Heydar – som forvalter området for ham. De møter Hektor Stolt-Hansen og en gjeng kinesere, skriver under på noen papirer, og veksler alvorlige blikk. Over og ut for Olje for utvikling.

Men ikke for Innherad. Hjemme i Norge er det tid for fredsprisannonsering, og Erling har endelig skjønt at Innherad er en kandidat. Han forteller Johanne at det var han som sendte ham sms’en. I stedet for å svare «hvorfor i h…. sier du det først nå?», fyker hun ut døra.

Nora Nobel får opplysningene i grevens tid, faktisk etter at vinnernavnet er lagt i konvolutten. Men trolig akkurat i tide til å bytte det ut. Prisen går til kinesiske An Chan, for hans «sterke og ikke-voldelige kamp for fundamentale menneskerettigheter i Kina.» Ikke-voldelig, altså. Så var det ikke bare egen vinning som diskvalifiserte likevel.

Johanne overrekker (den nye?) konvolutten til forsvarsministeren, som nå trolig har blitt ny utenriksminister. «Vi er i fryseboksen». Farvel til milliardavtalen med Kina. Fred for enhver pris. Det vil si – så lenge prisen er penger og ikke menneskeliv. Innherad gikk akkurat for langt.

Johanne og Erling er endelig «good», og går hånd i hånd ned trappa fra utenriksdepartementet. Enda litt tid senere står hun på balkongen bak fredsprisvinneren på Grand Hotel, og han går på et fly, sammen med andre soldater. På vei tilbake til Afghanistan, trolig, for Jens Stoltenbergs stemme følger oss over i rulleteksten: «I dag er vi enige om at vi vil bli værende i Afghanistan, selv etter at vårt nåværende oppdrag er over.» Uttalelsen er fra en faktisk pressekonferanse han holdt som NATO-sjef 13. mai 2015.

Forsvarseksperten kommenterer

Og med det setter jeg over til Dagbladets forsvarsekspert Kristoffer Egeberg, som for siste gang vil peke på det minst og mest troverdige ved «Nobel»-episoden:

Best: Problematikken rundt det å ha en såkalt sivil profil på sikkerhetstiltakene rundt utenriksministeren er slett ikke oppkonstruert. Dette ble et stridstema etter terrorangrepet mot Serena Hotell i Kabul 14. januar 2008, der min kollega Carsten Thomassen og fire andre ble drept. Angrepet skjedde da utenriksminister Jonas Gahr Støre var på hotellet. Den gangen hadde UD beordret en såkalt sivil profil på sikkerhetstiltakene, som innebar at de ikke ville ha Forsvarets nærvær, selv om Forsvaret hadde store ressurser i området. I serien er dramaet på hotellet fabelaktig skildret. Selv om det blir noe personlig og karikert, får en tydelig frem konflikten som alt for ofte oppstår mellom de som tenker sikkerhet, og de som tenker bekvemmelighet og profil. Ikke minst skildres den revirkonflikten som kan oppstå mellom Politiet og Forsvaret i operasjonsområder der skillet mellom militært og sivilt er relativt uklart.

Så til selve angrepet: Dette er noe av det beste jeg har sett fra norske serieprodusenter. Eksplosjonen. Den totale forvandlingen. Stillheten etterpå. Et godt trent og profesjonelt lag som jobber systematisk for å sikre området og redde liv. Det går så rolig og lite hollywoodsk for seg at nakkehårene reiser seg. I alle fall hos meg. Det er nesten så det er for proft. Erling går først til utenriksministeren, og overser kona. Det er etter boka. Utenriksministeren er viktigst. Det tar også tid før hjelpen kommer. Det er ikke som på film der det myldrer fra første sekund. De første minuttene går sakte når det smeller.

Verst: Jeg har tidligere nevnt at livvakttjenesten til PST ville ha hatt en langt mer dominerende rolle i virkeligheten enn de har i serien. Men det ville selvfølgelig ha gått på bekostning av dramaturgien. Det er jo ikke sånn i virkeligheten at FSK er en Oslo-avdeling tett integrert i Utenriksdepartementets indre forviklinger. I virkeligheten holder de til på Rena og følger en streng militær tjenestevei. Når det er sagt, har Nobel vært en nytelse å følge. Her har serieskaperne gjort en knallbra jobb med å krydre fantasien med troverdig virkelighet. Honnør.

Egeberg har noen siste tips til slutt:

- Hvis du vil lære mer om FSK, kan jeg anbefale boka «Krigere og diplomater: på innsiden av Forsvarets spesialkommando» av journalist Tom Bakkeli. Og hvis du vil under huden på en profesjonell soldat, og hva som får folk til å reise frivillig i krig til Afghanistan med det norske flagget på skulderen, anbefaler jeg boken «Brødre i blodet», skrevet av Afghanistan-veteranen Emil Johansen. Ta vare på dere selv, og på gjensyn!

Les også: