IKKE BARE FOTBALL: Norges mest kjente fotballmamma, Berit Riise, har skrevet bok om sitt liv. Den er midt i blinken for dem som liker ukebladsartikler om «sterke kvinneskjebner», mener anmelderen. Foto: METTE RANDEM
IKKE BARE FOTBALL: Norges mest kjente fotballmamma, Berit Riise, har skrevet bok om sitt liv. Den er midt i blinken for dem som liker ukebladsartikler om «sterke kvinneskjebner», mener anmelderen. Foto: METTE RANDEMVis mer

Dramatisk og selvsentrert om livet som kjempende mamma

Berit Riise viser seg som både offer og løvinne i ny bok.

ANMELDELSE: «Bare en mamma», Berit Riises bok som sitt liv, innledes med beskrivelsen av hvordan hun blir slått, plaget og terrorisert av sin første ektemann. Avskyelighetene varer i 10 år, fra hun er 17 til 27, før hun til slutt klarer å rive seg selv og parets to unge sønner vekk fra overgriperen.

Det er bare tilfeldig at hun faktisk overlever. Naturligvis sitter hun igjen med store mentale arr.

Leserens dilemma
Man kan umulig føle annet enn dyp medlidenhet med Riise for å ha havnet i dette helvetet. Samtidig stilles man som leser i et følelsesmessig dilemma, med hensyn til resten av fortellingen om hvordan hun driver sine to fotballsønner fram til ære og vanære, på og utenfor fotballbanen.

I hva slags lys skal vi se hennes ustoppelige pågangsvilje, ærgjerrighet og stahet for å oppnå det hun vil for sine sønner og seg selv? Det har resultert i små og store tragedier, men også i fantastisk suksess.

Yngstesønnen Bjørn Helge ble profesjonell fotballspiller i Premier League. Eldstemann John Arne er i ferd med å gjøre intet mindre enn den mest imponerende proffkarrieren i norsk fotballs historie. Uten mamma Berits gulrot og pisk-pådriving, hadde nok begge to lagt opp lenge før de ble berømte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Total utlevering
Berit Riises spesielle kombinasjon av ureddhet, skamløshet og tilsynelatende mangelfulle sosiale antenner dyrker fram suksess, men hun setter samtidig sine sønner i svært uheldige situasjoner og får folkeopinionen vendt mot seg. De to døtrene hun har med sin nåværende ektemann opplever hvor mye som går med i dragsuget når deres kjente familiemedlemmer trår feil.

Dramatisk og selvsentrert om livet som kjempende mamma

Utleveringen av alle rundt Riise er så total at man kan undres over hvordan de reagerer på dette.

Men siden deler av denne personligheten er skapt av det fryktelige hun var gjennom, blir en på sett og vis følelsesmessig presset til å avstå fra kritikk. Det føles litt rart.

Gjennom hele boka rettferdiggjør Riise valgene hun tar. «Jeg har aldri gjort noen noe vondt», står det flere ganger. For henne var det soleklart at hun måtte involvere seg i sine sønners liv, tettere enn vel noen familieterapeut anbefaler.

Fasiten gir hun selv: «Så var det verdt det? Nei. Det var ikke verdt det.» Akkurat der er det mammaen og mennesket Berit som snakker. «Jeg angrer ikke på noe», står det lenger oppe på samme side. Der har vi den ambisiøse løvinnen.

Muntlig språk
Det er Martine Aurdal som har skrevet ut Berit Riises historie. Språket er muntlig, det flyter godt, og hovedpersonens stemme skinner gjennom. Men jeg savner flere kritiske spørsmål og oppmuntring til Riise om å prøve å se seg selv utenfra, særlig i bokas andre halvdel, om sønnenes karriere og hennes virke som deres agent.

Alt som går galt, er andres feil. Om de ikke ødelegger for henne med vilje, gjør de det «fordi hun er kvinne.» Uten at det reflekteres over om ting går galt fordi en selv tar feil valg og har en selvsentrert væremåte.

«Bare en mamma» er ikke en bok for de som utelukkende er fotballinteresserte. Til det er det for lite interessant om livet i proffkulissene. Men dette er blink for dem som liker ukebladsartikler om «sterke kvinneskjebner» og drama i nærfamilien.