Anmeldelse:

Dramatisk oppgjør med døden

The Weeknds «Dawn FM» markerer et nytt kapittel for hans persona, og klarer å balansere den enkle gleden over god popmusikk med alvorstyngede refleksjoner over liv og død.

DØD: På The Weeknds nye album, «Dawn FM», blir han hjulpet av Jim Carrey til å forberede seg til livet etter døden. Foto: XO / Republic Records via AP
DØD: På The Weeknds nye album, «Dawn FM», blir han hjulpet av Jim Carrey til å forberede seg til livet etter døden. Foto: XO / Republic Records via AP Vis mer
Publisert
This cover image released by XO/Republic Records shows “Dawn FM” by The Weeknd. (XO/Republic Records via AP)
This cover image released by XO/Republic Records shows “Dawn FM” by The Weeknd. (XO/Republic Records via AP) Vis mer

Dawn FM

The Weeknd

Pop

Utgitt: 07.01.22
Plateselskap: XO

«Et rørende, fascinerende og merkelig konseptalbum, som samtidig utgir seg for å være noe av den vennligste popmusikken du kan forestille deg.»
Se alle anmeldelser

«It’s time to walk into the light, and accept your fate with open arms», sier skuespiller Jim Carrey med mistenkelig beroligende stemme i radiovignetten som åpner «Dawn FM».

Vi befinner oss i en bilkø, som ifølge The Weeknd selv skal forestille skjærsilden – dit frelste sjeler ifølge katolikkene må innom og sone for synder de ennå ikke er tilgitt for.

Det eneste vi har å lytte til er en radiokanal, kalt 103.5 Dawn FM.

Polerte disco-beats og billige easy listening-synther, kombinert med den moderne RnB-følsomheten Tesfaye lenge har jobbet med å perfeksjonere, gjør at søken etter frelse blir til en euforisk og forløsende opplevelse, med en manisk nerve.

Flukt

Kanadiske The Weeknd, født Abel Tesfaye, kjempet lenge for sitt store gjennombrudd. I 2011 slapp han en mixtape-trilogi som vakte stor oppmerksomhet på internett, og forsøkte de neste årene å opprettholde den kreative driven gjennom album på store plateselskaper.

Med gigasuksessen «After Hours» fra 2020 fant han en form som passet ham perfekt, der han gransket sine mørke drifter via antagonistisk persona, fortalt gjennom slående god popmusikk og cinematiske musikkvideoer.

Karrieren toppet seg i fjor, da han opptrådte i pausen under Superbowl-finalen for over 90 millioner seere.

Tesfaye fortalte i et møte med pressen i forkant av «Dawn FM» at han prøvde å skrive en oppfølger til «After Hours», som ikke resulterte i annet enn en depresjon som påvirket musikken i feil retning.

Han fant veien videre gjennom et uttrykk han kunne flykte inn i. Resultatet er en samling raffinerte poplåter, som hele tiden har blikket festet på konseptet som binder dem sammen.

Liv og død

Albumet fremstår som en kavalkade av eksistensielle funderinger – stoppesteder sjelen må innom før den er tilstrekkelig renset for å slippe inn gjennom himmelens porter.

Jim Carrey – som for øvrig er en aktiv transcendental meditasjonsentusiast – holder oss i hånda gjennom flere vignetter, helt til bilkøen opphører og han sier farvel.

Det altså ingen mangel på konseptuelle ambisjoner på «Dawn FM», som heller ikke mister kontakt med det emosjonelle råmaterialet Tesfaye er kjent for – et evig dysfunksjonelt kjærlighetsliv, rus og depresjon.

At Tesfaye loser oss gjennom disse tankene gjennom historiens glatteste musikksjangre kan virke kontraintuitivt, men lykkes i å tilføre en desperat effekt.

På samme måte som Daft Punks «Random Access Memories» er «Dawn FM» et album det er vanskelig å forestille seg noen aktivt kan mislike – samtidig som det ikke går på bekostning av integriteten.

Nostalgi-ekspertise

Gjennom albumet kan man høre bidrag fra blant annet Tyler, the Creator, filmskaper Josh Safdie, Lil Wayne og Quincy Jones. På spakene sitter popkonger som Oscar Holter, Swedish House Mafia og Max Martin.

Den mest aktive fingeren med i spillet er imidlertid Daniel Lopatin, som under artistnavnet Oneohtrix Point Never i et tiår har vært en av de mest oppsiktsvekkende navnene innen elektronisk musikk.

Gjennom hele karrieren har Lopatin vært opptatt av slitte VHS-kassetter, naiv digital-futurisme og sjelløs bedriftsestetikk. Etter hvert har han blitt en mester i å navigere i lydbibliotekene fra de mest ikoniske 80-talls-synthene.

De siste åra har dørene åpnet seg for Lopatins karriere. Dette er ikke første gang han jobber med The Weeknd – som for øvrig også medvirket i Safdie-brødrenes «Uncut Gems», en fremragende film fra 2019 Lopatin komponerte musikken til.

Sterke samarbeidspartnere kan imidlertid også bety at det er vanskelig å holde kursen. Låter som «Take My Breath» og «Less Than Zero» er gode låter i seg selv, men er såpass åpenbare i sitt frieri til massene at deres plass i helheten føles mindre naturlig.

Samtidig må man huske på dette skal forestille et DJ-set på en radiokanal. Det er ikke meningen alle låtene skal likne hverandre.

Friksjonsløst

Etter «After Hours’» 80-tallsfest, og tidligere samarbeid med Lopatin (som under fjorårets Superbowl-pause) kan det virke som de to har blitt sjelevenner.

Men leflingen med kommersiell estetikk betyr ikke at albumet mangler et stort omfang av følelser. De flate synthene ses i nytt lys når de kombineres med selvransakende tekster om dårlig samvittighet, nostalgi og søken etter nærhet.

«Dawn FM» er easy listening laget av mennesker som har forelsket seg i den friksjonsløse ikke-musikken. Presisjonsnivået er så høyt at det er umulig å mistenke dem for bare å bruke referansene som et påskudd for å pakke inn en tilfeldig rekke poplåter.

Alt i alt er «Dawn FM» et rørende, fascinerende og merkelig konseptalbum, som samtidig utgir seg for å være noe av den vennligste popmusikken du kan forestille deg.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer