Bordet: Frihetsflåten var på vei til Gaza med nødhjelp, da skipene ble bordet av det israelske forvaret. Israel stjal alt som fantes av filmatisk bevismateriale og brukte det manipulativt, skriver kronikkforfatteren. Foto: AFP
Bordet: Frihetsflåten var på vei til Gaza med nødhjelp, da skipene ble bordet av det israelske forvaret. Israel stjal alt som fantes av filmatisk bevismateriale og brukte det manipulativt, skriver kronikkforfatteren. Foto: AFPVis mer

Drap, løgn og videotape

FRIHETSFLÅTEN: Vi ble angrepet av soldater, mishandlet av politiet og bakvasket av israelske myndigheter, skriver Espen Goffeng, som var om bord på Mavi Marmara.

Natt til 31. mai i år opplevde jeg og mange andre mennesker noe vi kommer til å huske så lenge vi lever. Vi ble angrepet av en militærmakt og var vitne til drap på personer rundt oss, personer som først og fremst var ute etter å hjelpe andre. Men felles for oss alle er at vi ikke har latt oss skremme fra å fortsette arbeidet vi har satt oss fore, uavhengig av de fordreide historiene som blir fortalt om oss og aktiviteten vår.

Hva skjedde egentlig da den israelske marinen angrep fredsflåten, som var på vei til Gaza-stripen med cirka 15 000 tonn humanitær hjelp? Det er kjent at ni mennesker ble drept og 50 hardt skadd under angrepet, uten at vi aktivister om bord hadde brutt noen internasjonal lov, og mens vi fremdeles befant oss i internasjonalt farvann. FNs menneskerettsråd har betegnet angrepet på flåten som ulovlig og «utrolig brutalt», og viser til flere tilfeller av «summariske henrettelser». Men mye er fremdeles usagt. Årsaken er at Israel stjal alt som fantes av filmatisk bevismateriale, inkludert det som var produsert av profesjonelle mediefolk.

I to, tre døgn etter Israels angrep satt alle passasjerer på flåten i fengsel i Israel, etter det som kan klassifiseres som en massekidnapping. Vi ble nektet å kontakte verden utenfor via telefon, en rettighet fanger har over hele verden. Vi ble dermed forhindret fra å fortelle vår versjon av det som skjedde om bord.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette gjorde at Israel totalt dominerte de første viktige 48 timene av denne mediekrigen.

I ettertid har vi sett vårt eget stjålne materiale selektivt sluppet og manipulert. Noe av det er brukt i BBC-dokumentaren «Death in the Med». Likevel tapte Israel denne omgangen.

Det hjelper lite å ha kontroll på en overveldende majoritet av det tilgjengelige materialet når aksjonen du gjennomfører bryter med all fornuft. Av de flere tusen bildene og mange timene med film soldatene stjal, er det bare få bruddstykker på noen sekunder Israel har funnet det nyttig å slippe. Ship to Gaza Norway og alle de andre organisasjonene som er involvert på palestinsk side har en litt annen holdning til åpenhet: Slipp alt. Usensurert.

På det israelske utenriksdepartementets hjemmesider ligger bilder av store mengder kjøkkenkniver, brannøkser og liknende som liksom skal bevise at passasjerene på Mavi Marmara, det tyrkiskeide passasjerskipet hvor drapene fant sted, var tungt bevæpnet. Bildene av stokkene som faktisk ble brukt i forsvaret av båten er selvfølgelig også der.

I tillegg ligger det på israelsk UDs hjemmeside et filmklipp som høyst sannsynlig er stjålet fra min egen ryggsekk. På dette klippet legger en israelsk angrepsbåt seg inntil skroget til Mavi Marmara. Noen sekunder ut i filmen er det ringet inn en sjokkgranat som lander i den israelske båten. Dette er også et «bevis» på vårt arsenal.

Det som ikke fortelles, er at dette er en israelsk granat som kommer i retur, kastet tilbake av aktivister om bord. På den første versjonen jeg fant i nettavisene var det et lydspor på filmen, hvor man kan høre at det gikk av fire-fem andre granater også. Men disse eksploderte inne på Mavi Marmara. På den versjonen som Israel nå bruker, er denne avslørende lyden fjernet, slik at man skulle tro soldatene egentlig kom for å starte en hyggelig samtale, før de så voldelig og umotivert ble angrepet.

Seinere har det kommet ut materiale, smuglet ut av passasjerer, som viser akkurat det jeg sto og så på den natta. Allerede før angrepsbåten fikk kontakt med Mavi Marmara, satt nemlig soldatene tonen med skudd og granater som haglet inn på båten vår. Disse klippene er brukt i NRK Brennpunkts dokumentar «Operasjon Sjøbris». Men de kom for seint for det meste av mediedekningen, som i vårt ADHD-rammede nyhetsbilde bare klarer å holde oppmerksomheten i noen dager.

Et annet eksempel er et lydklipp Israel slapp noe seinere. Dette klippet «avslørte» at et av mannskapet på Mavi Marmara ba den israelske marinen «reise tilbake til Auschwitz». Feilen pressekontoret til den israelske hæren her gjorde var å legge denne lyden på et videoklipp som tidligere var lagt ut med original lyd.

I tillegg er stemmen til en av organisatorene for turen, Huwaida Arraf, manipulert inn i klippet. Men Huwaida befant seg ikke på Mavi Marmara på dette tidspunktet. Israel måtte innrømme at lydklippet var manipulert. Men oppmerksomheten som avsløringen av denne forfalskningen har fått kan ikke måle seg med den oppmerksomheten den falske Auschwitz-kommentaren fikk da den ble sluppet. Så selv om Israel her ble avslørt i løgn, er det fortjeneste å høste i slike stunt.

Det meste av mediekampen blir utkjempet med bilder, og helst med video. Da vi ble kjørt fra fengselet i Israel til Ben Gurion flyplass, utspant det seg et drama som ikke er festet på film, og dermed nesten ikke er nevnt i presse av noe slag.

På flyplassen ble flere mennesker utsatt for grov vold. Nidal Hejazi, en annen av de norske aktivistene, var vitne til dette. FNs menneskerettsråd er sjokkert i sin rapport, særlig ettersom vi fanger her var under sivil kontroll. De henviser til gjentatte tilfeller av vold mot mange aktivister.

I ett tilfelle forteller rapporten om en mann som blir dratt inn i et rom og banket opp av flere soldater, en hendelse israelsk politi selv var nødt til å stanse. Aktivister ble ifølge samme rapport slått, sparket, de fikk armen brukket og ble holdt i kvelertak til «like før kvelning». Det er i slike tilfeller vi aktivister skulle ønske vi hadde våre egne TV-kanaler, slik som Israel i dette tilfellet har. Jeg ville gjerne hatt muligheten til å stjele film fra overvåkningskameraene inne på Ben Gurion, på samme måte som Israel stjal alt vårt materiale.

Angrepet på Gaza Freedom Flotilla er en skrape i den israelske pr-lakken. Den lakken som Israel er totalt avhengig av for å kunne fortsette sine ulovlige gjerninger overfor befolkningen i Gaza og på Vestbredden. Og som aktører som Frp-leder Siv Jensen og daglig leder i Med Israel for fred, Conrad Myrland, prøver å holde polert og skinnende her til lands. Men sannheten varer heldigvis som oftest lengst.

Mange vestlige lands journalister er allerede i ferd med å se seg lei av den israelske propagandamaskinen.

KRONIKKFOFATTEREN: Espen Goffeng kommer med boka «Dødelig farvann - øyevitne til Israels angrep på fredsflåten» i dag.
KRONIKKFOFATTEREN: Espen Goffeng kommer med boka «Dødelig farvann - øyevitne til Israels angrep på fredsflåten» i dag. Vis mer